Ms. Splosion Man

Et av de aller viktigste elementene i et plattformspill er etter min mening en anelse galskap. At originale og syra ideer blandes med det velkjente, slik at sluttresultatet gjerne masserer både lattermuskler og hjerneceller, og på den måten hypnotiserer spilleren til å spille «bare litt til».

Serier som Crash Bandicoot og {Ratchet & Clank} har vært pionerer innenfor denne disiplinen, og med distribusjonskanaler som PSN og XBLA har det aldri vært lettere for utviklere å publisere sin konsentrerte galskap. Twisted Pixel Games benyttet seg av dette da de først lanserte ‘{Splosion Man} i 2009, og nå, to år senere, er det tid for oppfølgeren {Ms. Splosion Man}.

Etter å ha fanget og sperret inne {Splosion Man}, er gleden stor i laboratoriet. Champagnekorkene spretter, og det blir skålet, danset og drukket. I ekstasen kommer derimot en av vitenskapsmennene ut for å søle sprudelwasser ned i generatoren som skapte {Splosion Man}, og vips, ut av maskinen tråkker {Ms. Splosion Man}, den nye helten. Herfra er det duket for galskap, moro og en bunke med utfordringer.

Lik sitt mannlige motsvar kan {Ms. Splosion Man} kun én, og bare én ting: å eksplodere. Etter å ha eksplodert de festglade vitenskapsmennene til himmels, blir man vist en kort introduksjonsvideo som introduserer - nettopp - de fundamentale mekanikkene i spillet.

Men det stopper ikke her.

Mellom spillfigurens overdrevne men gode animasjoner, blant annet hennes flygende piruetter og den ballerina-aktige gangen, spyr hun med sin heliumslydende fistelstemme ut det ene fragmentet av en poplåt etter det andre. Det finnes ikke noe mer avvæpnende enn å høre {Ms. Splosion Man} utbryte «ain't no hollaback girl» eller «my milkshake brings all the boys to the yard» like innen man timer eksplosjonen og styrter i døden.

For uansett hvor god man enn måtte være i denne sjangeren, så må du regne med å dø ofte (veldig ofte) i {Ms. Splosion Man}. Timingen mellom eksplosjonene dine og de andre elementene i brettet skal være knivskarp for å oppnå suksess. Til gjengjeld er ens bestrebelser også umaken verdt når man ser hvordan det briljante brettdesignet går opp i opp og til slutt belønner deg. Brett hvor man blant annet skal åpne en rekke porter i riktig rekkefølge for å sprenge en vitenskapsmann på den andre siden. Eller hva med å eksplodere med perfekt presisjon for å hoppe mellom plattformer som består av flyvende biler, høyt oppe i en futuristisk by?

Man kan med sikkerhet si at {Ms. Splosion Man} ikke undervurderer spilleren, for prøving og feiling er en gjennomganger idet den lyserøde, eksplosive kvinnen slenges ubarmhjertig ut i glemselen, gang på gang. Den svingende vanskelighetsgraden kan gjøre spillet svært frustrerende til tider, men da det (nesten) alltid er en logisk løsning på oppgavene, er det følgelig ens egen utilstrekkelighet det står på.

Selv hvis det hele skulle bli for vanskelig, tilbyr spillet å fremskynde prosessen ved å transportere {Ms. Splosion Man} til neste kontrollpunkt, men mot den pris som er å forstørre stussen hennes (!?). For å gni salt i såret vil det spilles en sang om dette i bakgrunnen, hele resten av brettet. Det eneste sanne ankepunktet vedrørende vanskelighetsgraden har med de få stedene hvor brettdesignet preges av gjetting, og hvor man som spiller simpelthen ikke kan se figuren eller det neste leddet i brettet på grunn av kameraet. Det skjer heldigvis ikke ofte nok til å gå utover helhetsopplevelsen.

Dette er kun en liten vanndråpe i et ellers så stort beger. Selv etter at man har kommet seg gjennom enkeltspillerdelen, venter en interessant flerspiller med egen historie og egne brett.

Her er kaoset enda større, da man kan spille opp til fire samtidig. Dynamikken dreier seg her om å bruke hverandres eksplosjoner til å skape momentum i hoppene. Og om ikke flerspiller interesserer deg, kan man alltids laste ned en spøkelsesspiller fra ledertavlen, for å slå hans eller hennes tid.

Om ikke annet kan man alltid spille brettene på ny en ekstra runde, på jakt etter spillets utstyr. Til forskjell fra {Splosion Man}s forslitte bruk av Portal-referanser, er det ikke kake det skal letes etter denne gang. Nei, {Ms. Splosion Man} har som enhver annen kvinne sett Sex og Singelliv, og er på jakt etter sko i alle former. Man blir dømt etter skoene ved slutten av hvert brett, og poengene man tjener opp kan brukes til å låse opp allverdens ekstramateriale. Dette er et insentiv til å prøve på nytt, og det er gjennomgående.

Umiddelbart er jeg utrolig overrasket over hvor morsomt og givende {Ms. Splosion Man} viste seg å være. Det ville ellers vært lett å avfeie spillet for å være enkelt i sitt premiss og historie, men det utfordrende og konstant varierte brettdesignet som hele tiden introduserer nye elementer er en absolutt fryd, og når alt dette innholdet som nevnes ovenfor kan skaffes til den overkommelige prisen av 800 Microsoft-poeng, kan jeg ikke annet enn å berømme spillet med en flott og velfortjent toppkarakter.