Stormrise

The Creative Assembly er en respektert strategispillutvikler. Total War-serien er en av de tyngste strategiseriene på markedet, og er høyt ansett av garvede skrivebordsgeneraler. Med {Viking: Battle for Asgard} beviste utvikleren at de behersker tredjepersons action også. Nå kolliderer disse to sjangrene, og resultatet er {Stormrise}.

En katastrofe rammet jorden for flere hundre år siden - en katastrofe som førte til at vår beskyttende atmosfære ble ødelagt. Menneskeheten var i ferd med å bli utryddet. Et redningsprogram hadde bare kapasitet til å redde noen heldige utvalgte, og sendte en liten del av menneskeheten i en trygg dvale for å sikre artens overlevelse når atmosfæren var trygg igjen. Men hva med alle de det ikke var plass til i redningsoperasjonen? De ble overlatt til seg selv. Men de døde ikke...

{Stormrise} begynner når menneskeheten skal kickstarte sivilisasjonen på nytt. Echelon er menneskene, som vi kjenner dem, etter de har våknet til live igjen. I det de beveger seg ut av hiet sitt blir de imidlertid møtt av en mer dyrisk rase, Sai, som er resultatet av menneskelig tilpassningsevne etter hundrevis av år i et brutalt og nådeløst habitat. De er knapt mennesker lenger. Og de er veldig sinte.

{Stormrise} spilles litt som en mørk og dyster versjon av Nintendos strategispill {Battalion Wars}. Du kan hoppe fra enhet til enhet på slagmarken, og gi dem individuelle kommandoer fra en tredjepersons synsvinkel. Men kontrollene er tunge og klønete å komme inn i. Med venstre analoge stikke kan du se deg rundt (altså motsatt av det vi er vant til fra alle andre spill i verden), og ved å trykke på X gir du kommandoer. Flytt, angrip, og så videre. Med den høyre stikka kan du hoppe mellom de ulike enhetene, og her begynner en meget forvirrende spillopplevelse.

For der jeg er vant til å ha det strategiske overblikket og ta de taktiske avveiningene i alle sanntidsstrategispill jeg har spilt, må jeg i {Stormrise} kjempe mot en komplett uforståelig håndkontroll, og et vimsete spillsystem. The Creative Assembly skal imidlertid ha ros for å prøve ut noen nye ideer. De har vært svært ambisiøse - forsøkt å plukke hele sjangeren fra hverandre, og sette den sammen igjen. Men resultatet er et ugjenkjennelig Frankenstein-monster av et strategispill. Etter et par timer er jeg så forvirra at hjernen mitt holder på å smelte. Ingenting er logisk og ingenting er oversiktlig. Selv ikke oversiktskartet er oversiktlig. Den idiotiske kontrollen gjør alt bare helt ubegripelig. Og jeg orker ikke mer. Jeg kapitulerer.

{Stormrise} ser aldri skikkelig bra ut heller. Slagmarken er i ekte 3D, og du ser det hele fra tredjepersonsperspektiv, men det ser aldri spennende eller guffent eller innbydende ut. Det har ingen visuell personlighet. Alt ser generisk og kjedelig ut. Den ødelagte verdenen er brun og grå og utvasket, Echelon-soldatene ser ut som alle andre space-marine-soldater, og Sai-rasen er bare et oppkok av andre muterte/skumle/guffne-raser vi har sett utallige ganger før.

Det {Stormrise} klarer best, er å skildre en kul setting. Jeg har oppriktig lyst til å utforske det dystre universet mye mer, og virkelig gå i dybden på de moralske problemene som ligger til grunn for hele scenarioet - men jeg orker ikke. Jeg står her med åpne armer, og vil så gjerne, men {Stormrise} kjemper mot meg med nebb og klør. Det vil ikke at jeg skal like det. Og det gjør jeg ikke heller.

{Stormrise} er et av de spillene jeg skulle ønske jeg aldri hadde spilt. Det var en smertelig opplevelse. Nå må jeg ut og løpe det av meg.