Codename Panzers: Cold War

Det første som slår meg med dette spillet er hvor episk det ser ut til å være helt fra første åndedrag. Jeg har ikke kommet lenger enn til startmenyen og allerede kjenner jeg antydninger til gåsehud. Den hamrende symfoniske musikken og effektfulle bakgrunnsfilmen får blodet til å bruse, og førsteinntrykket mitt er at dette sammenstøtet mellom stålørnen fra vest og jernbjørnen fra øst - som er slik tittelskjermen til spillet billedgjør konflikten - uten tvil kommer til å bli fett. Desverre er Cold War en kjølig opplevelse, og mye av epikken vi blir lovet forsvinner så snart man starter kampanjen.

Spillet bygger på et alternativt 'Kald Krig'-scenario der krigen faktisk brøt ut mellom Sovietunionen og USA. I motsetning til den masseødleggende atomkrigen som alle forventet, ender de to titanene opp med å brase sammen i god gammeldags bakkekrig med tanks, 'grunts' og alt annet vi elsker å leke oss med i et saftig actionorientert sanntidsstrategispill.

Historien er etter min mening en lunken kalkun som får kritikeren i meg til å skrike villt. Et sovietisk jagerfly har kollidert med et amerikansk transportfly over Berlin, og før noen rekker å snu seg har USA erklært krig og de røde startet en fullverdig invasjon av byen. Det er forsåvidt historisk korrekt at spenningen mellom Sovjet og USA var veldig høy på denne tiden, men likevel klarer jeg ikke å unngå å tenke: 'dette gikk fort,' idet flere helikopterlass med russiske soldater flommer inn over flyplassen soldatene mine forsvarer, noen usle minutter etter de to flyene har truffet bakken. Historien fortsetter mye i samme kvalitet, og er bare en unnskyldning til å krige mot en fiende som for en gangs skyld ikke er nazityskland. Spillet gjør egentlig ikke noe forsøk i å utforske implikasjonene med at de to største nasjonene på den tiden er i krig, noe jeg synes er litt synd for jeg hadde et lite håp om å få se litt atombombe-action - til tross for at hele den atombombeduellen mellom de to teknisk sett ikke kom før noen år senere.

{Codename Panzers: Cold War} er langt ifra et standard sanntidsstrategispill. Det er i stor grad en actionorientert opplevelse og vanlige RTS elementer som basebyggingen og ressurssanking er presset ned til et absolutt minimum. Spill som Codename Panzers gjør at den klassiske Command & Conquer måten å lage RTS på er blitt foreldet. Panzers spilles heftigere og hurtigere, og jeg lengter på ingen måte tilbake til gamle dager. Nøkkelen til å klare oppdrag i Cold War er å holde troppene i live, sørge for en stødig strøm med forsterkninger og knuse alt man kommer over!

Spillmekanikken til det tredje Codename Panzers spillet er imponerende i ordets sterkeste betydning. For å kjapt nevne et par ting jeg er fornøyd med så er Codename Panzers, for det første, mye mer jordnært enn for eksempel Red Alert (og jeg skjønner hvor tåpelig det er å bruke Red Alert som eksempel ettersom det er bevisst gjort urealistisk). Nye tropper kommer som forsterkninger og blir flydd inn med helikopter, eller kapres ved å sende bakketropper inn i strandede tanks man finner på banene, istedenfor den gamle varianter hvor de strømmet på magisk vis ut av produksjonsbygninger. Det er ikke lenger snakk om å ha egne enheter som springer rundt og sanker ressurser. I Cold War får man prestisjepoeng for å okkupere viktige posisjoner, som helikopterlandingsplasser og radiostasjoner. Disse poengene kan man så bruke til å kalle inn nye forsterkninger. Videre har troppene en viss mengde ammunisjon, og det er viktig å holde dem godt forsynt så de ikke går tom når det virkelig kniper. Spesialvåpen som flybomber er til stede, men med et par velplasserte luftvernkanoner kan fienden raskt ta fra deg disse. Alt i alt er det blitt mer å holde styr på enn hva jeg er vant til, og jeg elsker det.

Sist, men langt ifra minst, så har {Codename Panzers: Cold War} den mest tilfredstillende fysikkmotoren jeg noensinne har sett i et spill som dette. Alt fra helikoptre som styrter inn i bygninger til tankser som kjører over trær produserer en kraftig og merkbar effekt i spillet. Det gir en helt spesiell følelse å gi en tanks ordre om å skyte mot en bygning for så å se skuddet rive med seg store deler av en vegg, i tillegg til en liten bit av taket, i en kaskade av røyk og ødeleggelse. Det føles kraftfullt og gjør at jeg ikke bare ser på artilleriet mitt som enheter, men som masseødeleggelsesmaskiner.

Det grafiske i spillet er flott å se på. Effektene er velpolerte med eksplosjoner, smådetaljer og lys- og skyggeeffekter i verdensklassen. Animasjonene er blant de mer troverdige jeg har sett i spill av denne sjangeren. Enhetene beveger seg skitnere og mer realistisk enn hva jeg har sett tidligere, og dette gir en fantastisk illusjon av individualitet til tross for at man styrer hele lag og ikke enkelte soldater. Grafikken er nydelig, og det er derfor et stort minus at selve spillet er mer imponerende enn mellomsekvensene hvor historien blir fortalt.

Der er muligheter for å skreddersy og oppgradere hæren sin i tillegg til at man kan få velge hvilken kombinasjon av tropper man vil starte oppdragene med. Dette opplever jeg som en forfriskende liten vri og gir spillet et ekstra nivå som jeg personlig setter veldig pris på. Jeg er en RPG mann tvers igjennom, og det er ikke noe jeg liker bedre enn å finjustere på ting. Her innfrir Cold War, og det at jeg får selv bestemme hvilke tropper jeg vil ha med meg gjør at jeg blir mer engasjert på oppdragene.

{Codename Panzers: Cold War} er et kjempebra spill i en elendig forpakning. Jeg var veldig fristet til å tildele spillet en dårligere karakter på grunn av den dårlige presentasjonen, men spillmekanikken er så solid at jeg ikke klarer å la mine personlige preferanser når det gjelder historiekvalitet trekke det ned. Cold War er et bra actionorientert sanntidsstrategispill som hever lista for hva vi skal forvente av spill i denne sjangere - og selv om du ikke finner noe annet å like med spillet så er det fremdeles ufattelig moro å se den overlegne fysikken gjøre jobben sin idet du tilintetgjører alt du kommer over.