Etrian Odyssey

Idet jeg ligger på sofaen og kartlegger nok et område av skogslabyrinten i Etrian Odyssey, drømmer jeg meg tilbake til 80-tallet og klassiske rollespill på Commodore 64 og Amiga. Bard's Tale, Wasteland, Pool of Radiance og Dungeon Master, og de mange timene jeg satt foran skjermen med blyant, viskelær og et rutehefte der jeg for hånd kartla hvert eneste nivå i spillet.

Jeg hadde rutehefter dedikert til forskjellige spill, fylt fra perm til perm med detaljerte håndtegnede kart over byer, romskip, grotter og slott. I dagens rollespill er automap en selvfølge, du trenger aldri å ta i en blyant lenger. Men det hadde sin sjarm å bli kjent med spillverdenen gjennom å lage sitt eget unike kart fra spillet.

Etrian Odyssey er et nostalgisk tilbakeblikk på de gammeldagse rollespillene. Glem episk fantasy-historie og dype dialoger om meningen med livet, i Etrian Odyssey lager du deg en gjeng eventyrere hvis eneste formål i livet er å kartlegge en gigantisk labyrint i utkanten av en by. Labyrinten er selvsagt befolket av monstre som bevokter skatter.

Butikkdama. Skulle ønske hun jobba på Kiwi på Karlsrud....
Etter å ha laget din egen gjeng med eventyrere, som forhåpentligvis er godt balansert mellom magikere, prester og krigere, følger spillet en relativt standard oppskrift: Reis inn i labyrinten, kjemp deg frem til nye områder, kartlegg disse, og returner til byen for å hvile og kjøpe nytt utstyr. Det blir fort ganske ensformig og repeterende, men reddes av mange små detaljer.

Den ene er måten du kan sette sammen laget ditt. Det finnes hele ni klasser i spillet men bare fem personer kan være med i et lag, så det gjelder å finne en balanse som fungerer. I tillegg har du full kontroll over hvilke ferdigheter figurene dine lærer, slik at du selv må bestemme hvordan de skal utvikle seg.

Den første skogen som skal utforskes er grønn og frodig.
Ferdighetspoeng får man gjennom kamp mot monstre som dukker opp i tide og utide, og disse foregår i ekte old school-stil der man velger handlinger for hver figur runde for runde. Gammeldags, men på en måte litt befriende også. Spillereglene blir stramme, og fiendene er også såpass utfordrende at man som regel må bruke hodet fremfor bare å trykke løs på standardangrepene.

Men spillets mest sjarmerende og tilfredsstillende detalj er måten du selv kartlegger områdene du utforsker. Den nederste skjermen er et kart, mens den øverste viser hva laget ditt ser. I bunn og grunn går man rundt på et stort rutenett, og det er opp til deg å tegne inn vegger og skatter og andre hendelser med pennen på kartet mens du beveger gjengen din rundt i skogen på den øverste skjermen. Dette er en liten kunst som jeg nesten hadde glemt, men tilfredsstillelsen over å se kartet vokse seg større og større som resultat av at du selv tegner, er faktisk veldig stor.

Klassisk rollespillkart, som du får lov til å tegne selv!
Når sant skal sies er det nemlig en god del mangler i Etrian Odyssey. Du må være forberedet på å tråkke i dine egne fotspor mange ganger. Spillet går fort inn i en rutine der man utforsker, returnerer til byen, hviler, kjøper litt utstyr, går tilbake for å utforske. Prosessen med å selge gjenstander og kjøpe nytt utstyr er også tungvint.

Spillet har heller ikke noe særlig historie å snakke om, men dette gjør faktisk opplevelsen bedre på mange måter. Figurene du lager har navn du selv har funnet på, og etter hvert som de utvikler seg får du et eget forhold til disse. Og hovedbelønningen i spillet ligger nettopp i å overvinne nye fiender og kartlegge nye områder, ikke forkledd i filmsekvenser av et middelmådig drama skrevet av japanske emoer. At spillet ikke er begravd i en episk historie gjør opplevelsen minimalistisk, noe som igjen gjør spillet bedre.

Fiendene stiller seg opp, så er det bare å denge løs.
Men allikevel, dette er et vanskelig spill å anbefale. Vanskelighetsgraden og mangelen på historie vil nok skremme bort mange som er vant til mer puter og pynt i spillene sine. Allikevel digger jeg Etrian Odyssey. Det er utfordrende, givende, og på mange måter et perfekt spill for Nintendo DS. Det er et deilig sommerrollespill, et mimrespill for oss gamlinger som spilte rollespill på 80-tallet, og et flott eksempel på et annerledes rollespill på DS.