Patapon

Gode, nye og originale spill på PSP er mangelvare. Jeg kan vel egentlig ikke komme på noe særlig stort og originalt på PSP siden LocoRoco svidde seg fast i maskinen min i fjor sommer. Men nå har jeg funnet en ny frelser som har fått meg til å børste støv av maskinen igjen: Patapon.

I Patapon spiller du en allmektig gud som elsker å spille tromme. Patapon-stammen består av små vesener som mest av alt minner om et stort øye med armer og bein. Når disse finner en begravd gammel tromme, vekkes du til live igjen, og finner ut at alt er ikke som det bør være i Patapon-riket.

Ved å slå på trommen, blir Pataponene inspirert, og etterhvert kommer flere trommer til. Hver knapp på PSP-maskinen tilsvarer en tromme, Pata-trommen setter småtassene i bevegelse, Pon-trommen kommanderer de til å angripe, Chaka-trommen ber de om å forsvare seg, og så videre.

Dermed er det opp til deg å kontrollere småtassene. I takt med musikken i spillet slås fire trommetoner, som så oversettes til en kommando, Pataponene synger tilbake ordren din, og slik bytter du på å gi kommandoer og se de små figurene gjennomføre ordrene dine.

Det høres ut som et veldig enkelt system, og det er det og. I teorien. For etterhvert dukker det opp fiender, dyr forsøker å stikke av, andre prøver å sluke kompisene dine, og du må begynne å vurdere fortløpende hvilke ordre du skal gi Pataponene, samtidig som du hele tiden holder rytmen på tromma.

Holder du rytmen over tid, går nemlig småtassene inn i feber-modus, det vil si at angrepene skader mye mer, de går mye lengre, og de yter rett og slett langt over evne. Musikken blir også mye mer livaktig og levende, og å glippe en rytme mens man er i feber-modus blir rett og slett en nedtur av dimensjoner.

Så langt er alt vel. Men om dette er alt som Patapon har å by på, snakker vi om en veldig enkel og småkjedelig spillopplevelse, som like gjerne kunne vært et flashspill i nettleseren din. Utviklerne har heldigvis klart å tenke langt utover spillets hoveddel og lagt til mange strategiske elementer. For eksempel må man utstyre hæren sin med utstyr, dette finner man som regel i store slag der man bekjemper fiendene. Nye buer, spyd, sverd og økser øker effektiviteten til styrkene dine, og må disponeres riktig. I tillegg kan man lage helt nye soldater ved å samle inn penger som ofres til livets tre. Soldatene har ulike klasser slik at det lønner seg å lage en balansert hær.

Det morsomme her er at hæren din stadig vokser seg sterkere. Fra å bestå av tre småtasser, får du etter hvert en hel armé med fete våpen, hester og annet utstyr som hjelper de i kampen mot spillets mange utfordrende fiender.

Disse er egentlig et kapittel for seg. I tillegg til den slemme Zigoton-stammen, som er helt like dine egne Patapons bare med røde øyne, er det de mange bosskampene som byr på spillets mest spektakulære sekvenser. Her gjelder det å finne balansen mellom angrep og forsvar, og ikke minst bruke magiske trommeformler på riktig sted.

Etter hvert som stadig mer av kartet erobres, oppdager man at gjenbesøk av gamle områder ikke bare blir påkrevd av spillet, det er også nyttig da man kan oppdage nye hemmeligheter, jakte på kjøtt fra ville dyr, og styrke hæren sin ytterligere ved å bekjempe bosser som har gjenoppstått med nye krefter.

Det er litt vanskelig å forklare hvorfor Patapon er så utrolig underholdende. Når du sitter med hodetelefonene på og kommanderer den lille hæren din fremover på kartet, glemmer du rett og slett tid og sted. Snart tramper du takta med foten, livredd for å miste komboen du har bygd opp, mens lyden av syngende Patapons som slakter ned fiender strømmer inn i ørene dine. Hver erobring føles som en personlig seier, hver Patapon som faller i kamp føles som et personlig nederlag.

Patapon er rett og slett et spill som er skapt for PSP, det passer perfekt på den lille PSP-skjermen. Det virker lite og overfladisk, men har en utrolig dybde som sakte men sikkert viser seg frem lag for lag.