Jon Catos kronikker

Mitt hemmelige spill

I jakten på gode spill, lar du som gamer deg lede av oss journalister. Som faddere på skolen tar vi hånda di og guider deg mot det vi anser som de fine spillopplevelsene. Men samtidig står rike og fete utgivere på sidelinja, og roper og skriker om hvem som har finest grafikk, best AI og de kuleste spillene.

Jeg skjønner godt at det kan være forvirrende å finne frem.
Salgstall viser nemlig gang på gang at det er de store, tunge og kommersielle spillene som stikker av med seieren. Antall spill på salgslistene som ikke er oppfølgere er forsvinnende liten.

Og det må være frustrerende for spillutviklere. Det finnes nemlig mange små perler av noen spill, spill som du antagelig aldri kommer til å spille, som blir avsett med en liten notis av en anmeldelse, som kanskje blir hyllet opp i skyene av et samlet pressekorps, men som drukner i støyen fra Lego Metal {Gears of War} 3: The Twilight Princess.

Det er nemlig ikke uten grunn at det er de største og mest etterlengtede spillene som får mest fokus i alle blader og aviser som skriver om spill, man skal tross alt gi leserne det de selv ønsker. Men av og til brenner det i et journalisthjerte, noen ganger blir man forelsket i en ukjent liten perle, en som blir slaktet av andre anmeldere, men som du finner noe spesielt i, noe som griper deg, noe som gir deg lyst til å fortelle hele verden om din nye forelskelse. Og derfor, kjære leser, jeg skal fortelle deg om mitt spill. Og det beste er at du kan laste det ned helt gratis.

Det er laget av utviklerne bak Grand Theft Auto, og du har helt sikkert aldri spilt det. Da spillet dukket opp i 1999 hadde det en av tidenes verste spillesker, kritikken var middelmådig og ingen kjøpte det.

Og det er kanskje forståelig. I {Wild Metal Country} styrer du en tanks på en fremmed planet. Spillet går ut på å plukke opp syv fargede diamanter fra planeten, og så teleportere vekk fra planeten. Det er det. Spillet har ingen historie, ingen intro, ingen filmsekvenser, stemmer eller musikk. Det er deg og tanksen din, alene mot alle. Et ensomt helikopter flyr forbi av og til og slipper våpen til deg, og radaren viser deg hvor diamantene er gjemt.

Så hvorfor ble jeg forelsket i Wild Metal Country? For det første så er det et av de første spillene med realistisk fysikk. Gravitasjonskreftene påvirker tanksen din, og eksplosjoner sender ut sjokkbølger som kan velte deg. Kontrollsystemet, som lar deg styre de to hjulbåndene på tanksen individuelt er først forvirrende, men så intuitivt. Men det er ikke fysikken som gjør spillet, det er ensomheten og følelsen av isolasjon. Idet du lander på planeten, føler du deg mer ensom enn noensinne. Landskapet er øde og goldt, og de eneste lydene er mekanisk bakgrunns-støy og vind. Og etterhvert hjulene dine som ruller over grusen. Det er ingen manipulering av spillernes følelser her med videoklipp og musikk, det er rett og slett spillopplevelsen i seg selv som gir deg en smått panisk følelse av å være alene og forlatt, mot alle odds.

Så dukker fiendene opp, hver med sine styrker og svakheter, og du begynner å legge taktikker. Lokke de oppover en bakke, mens du slipper ut eksplosive tønner som ruller ned på dem. Forsøke å fininstille kanonløpet ditt for å skyte vakttårnet på andre siden av dalen. Fiendene sier aldri noe, kommuniserer aldri, de raser mot deg, suisidale og aggressive. Drep eller bli drept. Skyt de nok, og de slutter å fungere, lager rare lyder, før de til slutt dør.

Jeg kan fylle flere sider i dette bladet om mine følelser rundt Wild Metal Country. For meg vil spillet alltid stå som en utrolig intens, personlig og ensom opplevelse. Når nok en planet er bekjempet, og du blunker med øynene og ser opp fra dataskjermen og ut vinduet mot parken over gata der unger leker i sola, idet du tar av hodetelefonene og de kalde mekaniske lydene forsvinner og blir erstattet av fuglekvitter og reiseradioen på kjøkkenet, skjønner du at spill har en magisk evne til å flytte deg i tid og rom.
Hent det i dag, trekk for rullegardinene, og forsvinn inn i ensomheten.

Kald, klar objektivitet

Har du noen gang lest en spillanmeldelse du er totalt uenig i? En som får deg til å riste på hodet, og vurdere å sette deg ned og skrive et leserbrev (eller lesermail heter det vel nå) til mediet der du klager over anmelderens udyktighet i bedømmelsen av et spill? Gjør du deg klar til nedsabling og frontalangrep på anmelderen i ett av Norges mange saklige og usaklige forum? Tell til ti og slapp av.

De siste ukene har jeg skrevet en del anmeldelser for Norges største avis. Jeg har blant annet anmeldt en rekke skuffende Wii-spill, som har fått karakter deretter. Dette har resultert i mail fra sinte Nintendo-fans (få fans blir så sinte som Nintendo-fans, det har mange av Norges anmeldere fått erfare), som har flisespikket setninger, argumenter og påstander i anmeldelsene mine for å bruke dem mot meg som tegn på min udugelighet.

Her skal jeg fortelle dere en hemmelighet: når jeg anmelder et spill forteller jeg en ting: hva jeg mener om spillet. Ikke hva jeg tror du eller kompisgjengen din vil mene om spillet. Enkelte mail og forumposter jeg leser, krever at jeg skal være mer objektiv når jeg anmelder spill. Det er umulig. Man kan ikke objektivt bedømme hva som er et bra klesplagg, et bra restaurantbesøk, en bra film eller en bra CD, for forskjellige anmeldere ser etter forskjellige elementer som skal tilfredsstille dem personlig. Det finnes veldig få universelle sannheter i et spill som en anmelder skal bedømme, og uansett er disse underlagt mer nærliggende problemstillinger som: er spillopplevelsen morsom?

Så slutt med det. Vær så snill. Lær deg at en anmeldelse er anmelderens subjektive oppfatning av spillet, der han forsøker å formidle på beste måte hvorfor han eller hun synes spillet er verdt eller ikke verdt å spille. Finn heller ut hvilke anmeldere som formidler ting du er enig i.

Også neste punkt da: Gamerankings.com. Du kjenner kanskje ikke til nettstedet, men det er en webside som samler sammen en haug spillanmeldelser, og regner ut et gjennomsnittskarakter på spillet.

Resultatet er at et drittspill som {God of War} 2, som alle elsker og roser opp i skyene dermed automatisk og objektivt blir et av verdens beste spill. Så om jeg skulle være så frekk å påstå at God of War 2 er et overvurdert, monotont makkverk av et spill med uinspirerte bosskamper, frustrerende kameravinkler og smakløst innhold, så må du jo vite at jeg tar feil fordi majoriteten taler meg i mot.

Men fuck majoriteten. En flink spillanmelder som slakter et spill du elsker, eller hyller et spill du hater, har garantert en masse gode argumenter i anmeldelsen sin som kanskje kan lære deg noe. Jeg er ikke pålagt å bedømme en opplevelse på samme måte som en masse andre idioter.

Det er rett og slett altfor mange fanboys der ute, som bare vil forsvare spillkjøpet sitt, som vil lese noe de er enig i, ha en kamerat i anmelderen. De beste anmeldelsene jeg leser er de jeg er helt uenig i. For de forteller meg noe jeg ikke visste fra før. Så dermed kommer vi da til det konkrete i mitt lille utbrudd her: er du en av apekattene som roper og skriker hver gang en anmelder våger å gå mot strømmen? En av de som sipper etter objektivitet og bruker Gamerankings som et skjold når du skal ta han tullingen som våget å slakte favorittspillet ditt?

Du vet hvem du er. Tenk på stakkars Carl-Thomas, som vågde å gi Zelda: Twilight Princess 9 av 10. De hysteriske Nintendo-fanboysa (der kom de sannelig frem igjen) lagde furore i kommentatorfeltet. Carl-Thomas tok selvsagt feil! Verdens ledende spillpresse var ikke enig med ham!

BRENN HEKSA! DREP AVVIKEREN!

Drit i argumentene hans, drit i innvendingene, putt fingrene i ørene (eller i øynene, faktisk) og syng LA-LA-LA-LA, for man må jo for all del ikke lese legitim kritikk av en spillopplevelse man har overbevist seg selv om vil bli verdens beste. Selvbedrag, usikkerhet, smålighet. Ro dere ned unger, til syvende og sist er det bare et spill.

Juba, juba

Jeg står på bak scenen på Sentrum Scene i Oslo, sammen med et rockeband og noen c- og b-kjendiser. Jeg har blitt sminka og stelt, har på meg nyinnkjøpt dress, og står med en statue og et DVD-cover i hånda og venter på å gå ut på scenen for å presentere en spillpris.

Fem kameraer fra NRK er rettet mot scenen, og salen er fylt opp med en stivpyntet norsk spillbransje. Jeg går gjennom de få setningene jeg skal si igjen og igjen oppe i hodet mitt, ordene stokker seg, utrykk byttes ut, nervøsiteten melder seg.

Så hvordan kom jeg hit? For tyve år siden satt jeg der du sitter nå omtrent, fjorten år gammel med et spillblad mellom hendene, og drømte om å skrive om spill. I dag skriver jeg for Gamereactor og en bunke andre medier. For det meste om dataspill. Det har blitt mange medier, da jeg vokste opp hadde vi Commodore User, Zzap 64 og Computer & Video Games, alt var på engelsk. Det var noe som het Norsk DatorMagazin og en periode, men, hallo. Hør på navnet da.

Men nå skriver alle om spill. Lokalaviser reiser på Tokyo Game Show, og spillomtaler dukker opp overalt. Det vokser frem nye, sultne, unge spillanmeldere og skribenter fra hele landet, som alle vil opp og frem, bli anerkjent, skrive en superb spillanmeldelse, en lærerik artikkel, en grensesprengende opplevelses-beskrivelse. Vel, noen av dem vil bare ha gratis spill. Disse faller fort fra. Men noen holder ut. Men langt de fleste holder ikke mål. En spillomtale er nemlig veldig enkel å lage. Du gjør sånn cirka sånn her:

Beskriv hva spillet går ut på
Beskriv grafikken
Beskriv lyden
Lag en konklusjon

Det er enklere enn å skrive en skolestil om hva du gjorde i sommerferien, faktisk. Men problemet med alle disse omtalene er at de er et gufs fra fortiden, en mekanisk og foreldet analyse av spill som tekniske produkter. Disse analysene er for dinosaurene, de tekniske nerdene, de gamle spillerne.

Da jeg var tenåring, kjøpte jeg alt jeg kom over av spillblader,og jeg leste de fra perm til perm. Jeg dybdeanalyserte omtalene, leste omtalen av det samme spillet i forskjellige blader, studerte hva de fokuserte på, hva de gjorde annerledes, hvordan de skilte seg ut. Jeg leste spillblader til frokost og kvelds, til de var i filler med sider som var teipet igjen.

Jeg viste det ikke da, men jeg studerte å skrive om spill. Den første spillanmeldelsen jeg skrev, skrev jeg i 1984, i et blad som jeg og en kamerat lagde selv og solgte på torget i Harstad. Jeg hadde aldri lyst til å lage spill, selv om jeg har vært med på et par uutgitte prosjekter opp gjennom årene; jeg ønsket å spille spill. Skrive om de, fortelle om de. Som spillanmelder er det en fantastisk følelse når du klarer å formidle essensen av en spillopplevelse gjennom noen få setninger. Det er en slags kunstart som krever enorme mengder erfaring og en skarp penn, og de gangene man treffer blink er det utrolig tilfredsstillende.

Så ja, noen av de unge spill-anmelderne i dag er på god vei. Og du som sitter der og leser dette er kanskje en av dem som drømmer om å skrive om spill en dag. Det eneste rådet jeg kan gi deg er å lese, studere, og øve. Ikke gjør som alle andre, finn ut hvordan du skal skille deg ut. Ikke heng deg opp i hva som er normalt, prøv deg frem. Vi trenger flere gode anmeldere, og vi trenger nye vinklinger på spill.

Så var mine to minutter i rampelyset over. Jeg har delt ut en pris til Legend of Zelda: The Twilight Princess, og er tilbake backstage. Pulsen slår og jeg tar av meg mikrofonen som jeg hadde festa bak øret. Jeg tar en øl og går og setter meg på plassen min uti salen igjen. Jeg er glad i jobben min.

Clerks

En hyllest til mannen bak kassa, han som aldri har peil, som glemmer å putte riktig disk i coveret ditt, og som er uhøflig og ufin og anbefaler deg å kjøpe drittspill. Du kjenner deg sikkert igjen i kundebehandlingen ovenfor. Ihvertfall om man skal bedømme utfra utallige forumposter fra usaklige kunder som konkurrerer om å skrive raskest mulig på tastaturet om hvor store idioter alle som jobber med salg av dataspill er. "De visste ikke når spillet kom, LOL", "Spillet var billigere på Elkøp, grådige n00bs".

Eller kanskje er du ikke en av disse, kanskje går du med en liten selger i magen og drømmer om å jobbe i den lokale spillsjappa di når du en gang blir ferdig på skolen. Du drømmer neppe om å selge varer, men heller om å få lov til å jobbe med spill, være oppdatert på hva som skjer, og få lånt med deg spill hjem. Vel, her skal du få den nakne sannheten for alle spillbutikkansatte. Noen advarsler å ta med deg på veien.

1) Kunden kan ingenting og forstår veldig lite. Jo mer påståelig og fint kledd en kunde er, desto mindre kan han. En type kunde som kommer innom et par ganger i uka er den påståelige voksne mannen som skal bytte et spill som han ikke får til å funke på PC-en sin fordi han ikke har oppdatert skjermkortdriverne siden han kjøpte den i 2003. "Nei, nei, nei, det er helt klart noe galt med spillet, for ALLE ANDRE SPILL VIRKER HELT FINT PÅ MASKINEN" er hans uslåelige argument. Forbered deg på lange diskusjoner og trusler om kjøpslov og advokat

2) Spillbutikken er et sosialkontor. Det er ikke til å komme unna at mange hardcore gamere har litt redusert sosial omgang med andre. Dermed blir det til at de avlegger spillsjappa et besøk minst fire ganger i uka, et besøk som varer rundt to timer hver gang, der de gjerne slår av en prat med de ansatte om Belmont-familien i {Castlevania}. Disse folkene kommer du til å bli lei, men du vil gjerne ha dem som kunder, så du får jatte med en stund. Men når de har vært der over en time og snakket om counter-systemet i {Virtua Fighter 5} kontra VF4, så kan det være lurt å plukke opp telefonen og ringe en kompis mens de står og prater til deg.

3) Å jobbe i butikk er kjedelig. De fleste som vil jobbe i en spillsjappe gjør det av en grunn: å ta med spill hjem for å teste. Dette er det ene frynsegodet du får i jobben. Resten av dagen blir fylt med helt trivielle ting som å sette prislapper på varer, rydde i hyllene, sette ut nye varer, hjelpe hjelpeløse kunder, taste inn salg, rydde enda mer, og kjede deg. Det er nemlig dritkjedelig å jobbe i en butikk.

4) Anal-retentive nerder er en uting, alle kunder har en feil. Du vil garantert få et par sære kunder ganske raskt. Du vil få et par av mint-samlerne. Som kommer med et cover i hånda og sier "Jeg vil gjerne ha et nytt eksemplar i plast". Når du da står med CD-en i hånda og prøver å forklare at det er siste eksemplar, sier de "Jamen, hvordan vet jeg at det ikke er brukt?". Det veit du ikke, idiot, og det trenger du ikke å vite. Du skal spille spillet, ikke ligge med det.

Du vil få et par som skal ha alt forsegla, og som kommer og bytter det hele tida fordi de aldri klarer å bestemme seg. Du vil få en haug som etter å ha snakket lenge om spillet med deg, fått masse bra info og prøvd det i butikken, nonsjalant opplyser om at det er billigere på Elkjøp, før de sier hadet og går. Du vil generelt møte masse motbydelige mennesker. Og er du ekstra uheldig møter du noen av de samme senere når du er en tur på byen med gode venner. Da vil de oppføre seg som om du står bak kassen og spørre deg om priser og tilbud og sånt. Innta da gjerne en barnslig babystemme og gjenta alt de sier til deg oppi fjeset deres, til de går bort og lar deg drikke ølen din i fred.

Og med det avslutter vi leksjonen for denne gangen. Moralen? Husk at i enhver butikk du går i blir du puttet i en bås med andre kunder, som regel en lite flatterende bås. Du vil bli stemplet og karakterisert, og er du ekstra heldig, vil du få deg et klengenavn blant de ansatte. I min tid som butikkselger hadde vi mange kule navn på de faste kundene våre: Prins Valiant, Grønnshortsen, Jazzbeinet, Snickers + Cola, Baldy, Vannhodet, Bearcy, Monsterdvergen, Hansken og Døve-Tom. Lykke til.

Alle sansene i behold

Det er rart hva man husker fra ungdomstida si. Da jeg var liten, reiste jeg fra Narvesen-kiosk til Narvesen-kiosk hver mandag i Harstad. Med sykkel om sommeren, og sparkstøtting om vinteren. Nye engelske blader kom hver mandag med flyet, og håpet var selvsagt å finne Commodore User eller Computer & Video Games hver eneste mandag.

Noen ganger, når jeg var desperat etter nytt spillstoff å lese, kjøpte jeg Sinclair User eller Compute eller andre kjipere blader. Og da den lokale datasjappa fikk inn Zapp 64, fikk jeg enda et blad å samle på. Det var egentlig da jeg fant ut at jeg ville bli spilljournalist.

Et annet veldig fint minne jeg har fra ungdomstida, er hvordan jeg koblet en kassettspiller direkte til min Commodore 64 med en hjemmelaget ledning, slik at jeg fikk lyden direkte inn på kassettspilleren, og dermed kunne ta opp musikk fra maskinen direkte på kassett. Og gjett om jeg gjorde det. Jeg lagde samlekassetter med Rob Hubbard, Martin Galway, Ben Dalglish og David Whittaker. Jeg studerte stilen til de forskjellige, memoriserte melodier. Lagde mood-tapes og actiontapes.

Mens andre hørte på Kiss og Michael Jackson, hadde jeg C64 i Walkman-spilleren jeg fikk i 12-årsgave. Jeg var oppslukt. Jeg valgte Newcastle som mitt engelske lag, utelukkende fordi Rob Hubbard kom fra byen. Jeg kunne bruke 150 kroner (og det var mye spenn på 80-tallet, kids!) på et spill som hadde blitt slaktet i omtalene, dersom musikken i spillet hadde fått bra kritikk, sånn at jeg kunne ta den opp på kassett.

Jeg drømte om å bli DJ, om å finne et sted med mennesker som likte denne musikken, slik at jeg kunne spille den høyt og få folk til å danse til stakkato-rytmene i Action Biker, for så å kline med hverandre til sang fire i Human Race.

Dessverre var det få som delte min musikksmak i lokalmiljøet, men jeg har i mine voksne år funnet ut at jeg ikke er alene, og det er mange med nostalgiske minner fra C64-musikkens praktdager. For noen år siden samlet en gjeng de mest kjente C64-musikerne på et stort diskotek i England, der de spilte remixa C64-musikk og fikk møte heltene sine ansikt til ansikt. Jeg kom meg aldri dit, noe jeg angrer på.

Men spillmusikken er i ferd med å få en oppvåkning, også her i Norge, endelig. 28. september går gitaristen Ronni Le Tekrø på scenen sammen med Sølvguttene i Jacobskirken i Oslo. De skal tolke musikk fra Halo. Alle som har hørt koret og gitaren i Halo, vet at det er en oppskrift på gåsehud, så jeg gleder meg stort. Halo er kanskje ikke elektro som C64-musikken, men det funker.

Og enda bedre, en måned senere, på Electroworld i Lillestrøm, skal Kringkastingsorkesteret spille låter fra nye og gamle spill. Dette er en konsert som har blitt gjennomført av mange orkestre over hele verden. Og selv om majoriteten av publikum kanskje lukter litt vel mye tåfis og Head & Shoulders, blir det helt sikkert en opplevelse.

Musikk i spill er nemlig viktig. Hva ville {Final Fantasy} vært uten pianoet i starten. {Motorstorm} uten den bråkete rockemusikken i bakgrunnen. Star Wars-spill uten John Williams tema.

Selv om jeg nostalgisk lengter tilbake til Commodore 64-musikkens klare melodier og fengende rytmer, hører jeg at dagens spillmusikk er helt på høyde med det vi hadde da. Det er bare det at siden grafikk og gameplay i gamle dager ikke alltid var så mye å skryte av, fikk musikken ofte en veldig fremtredende rolle. Den kunne rett og slett redde et elendig spill, som for eksempel The Last V8 fra Codemasters.

Det skjer ikke i dag, da drukner som regel musikken inn i et helhetlig bilde. Derfor er det desto mer gledelig at vi i høst kan nyte spillmusikken alene, både i Jacobskirken og på Lillestrøm. Jeg kommer til å være begge steder, håper å se dere der også.

Og forresten, jeg har blitt DJ nå. Men har ennå ikke spilt nostalgisk spillmusikk på spillejobber. Men den dagen kommer snart, det er jeg overbevist om.

Macho, macho man

Nå skal jeg si noe kontroversielt. Noe som får mine spillanmelderkolleger til å gispe forbauset, og riste skeptisk på hodet. I gamer-miljøet kan det sammenliknes med å banne i kirka. Jeg synes Gears of War og God of War er barnslige drittspill.

Der, nå var det sagt. La meg utdype litt, jeg synes Marcus Fenix er en motbydelig maskulin og endimensjonal person. Han er en parodi på seg selv, omtrent som Arnold Scwarzenegger i filmer som Commando. Det er bare det at mens man kan le av Arnolds dårlige skuespill og flaue replikker, tror Cliffy B og resten av gjengen i Epic at Marcus Fenix faktisk er tøff.

De eneste som synes Marcus Fenix er tøff er umodne drittunger. Han har ingen motivasjon, ingen karakter, ingen følelser, han er bare en vandrende gorilla som grynter og stønner og roper det du forventer at han skal rope med en maskulin stemme. Og når du har hilst på og snakket med metroseksuelle Cliffy B, så henger det ikke helt på greip at han har laget en slik neandertalsk helt i spillet sitt. Muligens har Cliffy noen fortrengte erotiske fantasier om å bli voldtatt av en neandertaler som ser ut som Fenix, men å prakke på meg en apekatt i rustning som jeg liksom skal identifisere meg med i spillet sitt, provoserer meg.

Marcus Fenix er en vandrende klisje. Nei, stryk det, en hel haug av vandrende klisjeer. Også var det Kratos da. Jallaspillet God of War som er opplest og vedtatt som et av verdens tøffeste spill med verdens kuleste helt, er totalt umotiverende å spille. Ultravoldelig slåssing, blod alle veier, og en helt med like mye karisma som Kjartan Salvesen. Spillet er vakkert og pent, dramatisk og har en kul slåssemotor som fungerer, men historien er dårligere enn de verste Heavy Metal-seriene fra 80-tallet, og hadde det ikke vært for at gameplayet er såpass underholdende, ville det vært enkelt å slå av.

Sånn går det når amerikanere skal definere "voksent" og hvilke helter "voksne mennesker" ønsker å styre i et spill. "La oss lage en udødelig helt som kan knulle noen toppløse damer for å få helsa tilbake. Høh høh høh!" Jeg hører God of War-gjengen le helt fra Hooters-baren der de antageligvis har designa det meste av spillet.

"La oss putte inn et minispill der du skal knulle så hører du damene stønne! Ho ho ho!". Genier. Som voksen mann blir jeg litt provosert av denne tankegangen. Jeg syntes Samantha Fox Strip Poker var spennende på Commodore 64 da jeg var 11 år, og satt og spilte poker i fire timer for å se et dårlig piksellert bilde i to farger av Samantha Fox sine pupper. Det er ikke like spennende lenger.

Når jeg tenker på bøker for voksne, så tenker jeg ikke på blodige voldseposer med helter som knapt kan si annet en enstavelsesord. Heller ikke filmer. Hva med å gi voksne spillende mennesker noe som faktisk kan gi oss noe mer enn noen hoder som kappes av, blodsprut, og et knullespill der vi skal vri spaken i forskjellige retninger? Blod, vold og sex er enkle og barnslige måter å prøve å nå målgruppa si som, la oss være ærlige her, er rundt 15 år gamle. Joda, det står 18 på coveret, men dette er ikke laget for voksne mennesker. Ok, jeg kalte spillene for barnslige drittspill, og tok kanskje litt i. Kanskje fråder du rundt munnen nå, klar til å oppsøke gamlehjemmet mitt for å brekke lårhalsen til din bitre gamle skribent, men ta det med ro.

Jeg synes både Gears of War og God of War er underholdende spill. Jeg synes bare utviklerne kaster bort en spillopplevelse som kunne vært helt genialt ved å putte middelmådige, uinteressante klisjeer inn i hovedrollen. De velger enkleste og tryggeste utvei, i stedet for å ta en liten sjanse, og kanskje score dobbelt så høyt.

Rockstar tok en slik sjanse med {Grand Theft Auto: San Andreas}. De puttet en mørkhudet mann med en bakgrunnshistorie i hovedrollen, og meldinger på forum (inkludert norske forum) kom fra brukere som ikke ville spille spillet fordi "jeg kan ikke identifisere meg med en neger".

Det er sånne folk som ødelegger for oss andre. Og sørger for at Marcus Fenix og Kratos dukker opp i annethvert spill som liksom skal være laget for "voksne" spillere.