Wii Play

Hvorfor er du så jævla sein a?, spør en oppspilt Carl Thomas med et grinete flir rundt truten. Forventningen til Wii og det nye Zelda spillet hadde gjort sitt til at mannen ikke hadde fått et sekund på øyet. Våkennatten hadde tydelig satt spor på humøret hans. Jeg var fire minutter for sein. Heldigvis kom Gamereactors tredje mann Joachim enda seinere, og tok i heroisk stil hele skyllebøtta selv.

Til tross for litt nebbing i starten, var det en ganske entusiastisk og spent gjeng som vandret gatene, på vei for å teste Wii. {Wii Play} og Wii Sport er i dag de tydeligste symbolene på hva Nintendos nyskapende konsoll står for. Grafikk, lyd og kunstig intelligens er uviktig. Fokuset skal ligge på en grunnleggende intuitiv spillfølelse. De enkle tingene. De enkle tingene som er både morsomme og vanedannende. Mange av de elementene finner vi i Wii Play. Disken varter opp med 9 enkle spill. Bordtennis, Laser Hockey, Fishing, Find mii, Pose mii, Shooting, Pool, Charge og Tanks.

Alle titlene har eksistert i spillform tidligere, men kommer i større grad til live gjennom kontrollformen Wii tilbyr. Det tar ikke lang tid før den barnslige sjarmen smitter oss. Bordtennis fyres opp, og plutselig er sofaen blitt alt for liten. Febrilsk veiving med armer, og konkurranseinstinktet vokser som et uhyggelig monster. Det er lett og se at denne måten å spille på i utgangspunktet er en solid ide. De enkle vanedannede prinsippene og den intuitive kontrollen smitter raskt, men det er ikke uten problemer. De bevegelsessensitive kontrollene føltes ikke så gode som de burde. Hele opplevelsen av å spille på nevnt måte, står i bunn og grunn å hviler på det elementet. Ofte virker kontrollen ukalibrert og lite responsig. For følsom på små bevegelser og iblant ingen reaksjon. Når det i tillegg forkommer forsinkelse på kontrollen, plasseres Wii play i et middelmådig lys. Det luktet lite neste generasjonsopplevelse og mye Gamecube tilleggspakke til tider.

De forskjellige minispillene på Wii Play har varierende underholdningsverdi. Laser Hockey, Bordtennis, Tanks og Pool har en lett vanedannende sjarm. Mens Find mii, Pose mii og Fishing fort blir et langt gjesp. Sistnevnte titler er en klar indikasjon på at en ny kontrollform, ikke er nok til å puste liv i kjedelige spillideer. Ifølge utviklerne er teknikk i kontroll og fysikk utrolig avansert. Shigeru Miyamoto har til og med uttalt at fysikk i kontrollen, rivaliserer Havok sin fysikkrealisme. Om det skulle være tilfeller er ikke Wii Play en representant for det utsagnet.

Heldigvis er ikke alt grått på Wii disken. Laser Hockey var en personlige favoritt på Wii Play. Et øyeblikk fungerte ideen. Det var tider hvor jeg glemte grafikk og andre trivelige ting jeg personlig setter pris på, og bare laget eplemost av kollegene mine. Den enkle intuitive spillfølelsen glimter iblant gjennom, men helhetsinntrykket la en skygge over opplevelsen. Wii Play er en middelmådig døgnflue, holdt i live av en veivende kontrollers lansering.