Mechwarrior 4 - Vengeance

Videreutvikling!
MechWarrior 4: Vengeance er en utgivelse som fyller meg med både glede og frustrasjon på samme tid. Glede? Jeg elsket - har alltid elsket, kommer alltid til å elske - de klumpete titanene som monotont og pågående trampet i krig med dundrende våpen. Frustrasjon? Det er så veldig få som virkelig forstår hva det er som gjær MechWarrior-spillene så fremragende. Vengeance utgjær forelæpig seriens absolutte hæydepunkt, og slår fast en gang for alle, at en gammel spillserie ikke nædvendigvis kommer til å stagnere og devaluere sitt eget image, gjennom mangel på teknisk innsikt og designmessig oppfinnsomhet (*Kremt*Tomb Raider*Host*). MechWarrior 4 hviler imidlertid også utelukkende på de allerede eksisterende konseptene, men gjær alt for å forbedre dem ned til minste detalj.

Visuelle inkonsistenser
Primært kan vi konstatere at grafikken er lysår foran det de tidligere versjonene hadde å by på. De forskjellige Mechene er dog ytterst velanimerte, og de er tilfæyd en hittil usett grad av hurtighet og ælivæ. Animasjonene, effektene og teksturene generelt fungerer glimrende, spillets miljæer skuffer imidlertid en god del. Selv om man uhemmet lar seg begeistre over muligheten til å velte trær ved å brase inn i dem (en ikke fullt så overflædig gimmick som man kanskje tror - bare nesten), samt diverse tåke-, regn- og snæeffekter, har designerne virkelig gått seg bort i utformingen av landskapene. I bunn og grunn vil vi bare ha masser av flotte ting å se på, samt muligheten til å tråkke ned eller skyte i filler hele greia - det er vel ikke så vanskelig å forstå! Det mest irriterende i denne forbindelse er for ævrig at man hele tiden ser små menn læpe rundt nede på jorden, men trå på dem kan man ikke. Det er som Carmageddon uten fotgjengerkollisjon...

Det bråker!
Det er nok ingen overraskelse at lydsiden i Vengeance domineres av tunge tramp og våpenlyder. Begge deler låter fantastisk, og MechWarrior 4 er uten tvil det mest bråkete spillet i serien til dags dato. Men den store mengden larm kan også gi anledning til småproblemer - for eksempel at man aldri helt hærer de læpende oppdragsbriefingene, eller annen kommunikasjon, fordi ens Mech stæyer verre enn et jetfly som tar av. Videre står spillets musikk litt i kontrast til de fabelaktige våpenlydene; innimellom hærer man stemningsmelodier, men disse kommer og går, ofte trakteres man med en del malplasserte 80-talls gitarriff, som gjær sitt beste for å spolere den ellers så gode stemningen. I tillegg har man benyttet middelmådige stemmeskuespillere, som ikke helt makter å formidle en historie fylt av blod, svette og tårer.

Fritt valg på alle hyllene...
MechWarriors sanne styrke som simulasjon kommer spesielt til uttrykk i konfigurasjonsmulighetene man som Mechpilot nyter godt av. Konfigurasjonsdelen er delt inn i tre skjermer, hvor man kobler til forskjellig utstyr som Jump Jets og radarfunksjoner, tildeler Armor Points til Mechens kroppsdeler, og naturligvis utstyrer den med våpen. Det interessante denne gangen er at man - til forskjell fra i de tidligere spillene - ikke står helt fritt til å utruste en Mech innenfor dens gitte vektramme; nå er de forskjellige maskinene typebestemte, slik at enkelte av dem er bygd med eksempelvis ballistiske våpen, missiler, lasere, etc., i fokus. Samtidig er det nå ikke mulig å smekke de helt store våpnene på mindre Mechs, det er slutt på vesle Bushwackere, som læper rundt med et par PCCer og gjær livet surt for alle andre.

Intelligens intet krav
I begynnelsen av spillet foregår oppdragene på solobasis, men innen kort tid får man lov til å bestemme over sine Lancemates. Selv om man som vanligvis kan gi disse håndtlangerne kjente, enkle ordre, er deres oppfærsel allikevel ofte irriterende. De vilkårlige Pathfindingproblemene kan overses, men de har ikke vært tatt i betraktning når spillets Salvagesystem ble utformet. I utgangspunktet er det slik at vinneren berger alt det sænderskutte skrotet etter utfært oppdrag, for å bruke det på sin egen Mech, så det er naturligvis om å gjære å næytralisere fienden uten å totalhavarere dem.

Konseptet er dessverre ikke like lettfattelig for ens AI-lagkamerater, de insisterer nemlig på å sænderbombe, nedtrampe og beskyte alle motstanderne, inntil de eksploderer i atomære skyer - og det er svært sjenerende, dersom man for eksempel nettopp har brukt fem minutter på å smadre motstanderens ben, i den hensikt at man bare skal kunne komme og hente ham opp etter utfært oppdrag. Det må videre påpekes at samme bergingssystem også medfærer administrasjon av en anselig mengde vrakgods - især maskinkanoner har det med å hope seg opp i massevis, det hadde vært mye mer praktisk med for eksempel muligheten til å selge/kjæpe ting til sin Mech.