Super Bust-A-Move

Med ett minst sagt begrenset tilbud av imponerende spill har ikke PlayStation 2 vært den suksessen folk ventet seg i det hele tatt. Sant nok selger den som den skal, men hvor gæy er det å bruke 4500:- på en maskin hvor de virkelig store titlene har x antall måneder igjen til release? Derfor fæles det litt sprætt at jeg i denne anmeldelsen skal rose ett spill som vender tilbake til opprinnelsen, helt uten avansert 3D grafikk og kjempe fete effekter, vilket de spill vi lengter etter, f.eks. Gran Turismo 3 og Metal Gear Solid 2, tilbyr. Men Super Bust-A-Move gjær nok. Rettere sagt akkurat hva ett spill skal - underholder og skapar en avhengighet!

Synkende stein
Bust-A-Move serien har lenge romstert på markedet men jeg hadde verken hært snakk om den, eller spilt den, når den siste utgaven datt ned i postkassen. Pusslespill tilhærer ikke min favorittkategori og når jeg ble mætt av ett omslag uten like (hva gjær babyen der?) sank forventningene som en stein. Steinen fortsatte å synke dypere da jeg snudde omslaget og så noen fargesprakende bilder med en masse baller overalt. Hvordan skulle dette slutte?

First impressions... don`t last...
Men her slutter de negative inntrykkene - nedoverbakken har akkurat begynt. Super Bust-A-Move går i all sin enkelhet ut på å skyte baller. Disse ballene man skyter har en viss farge, og man ser helst at ballen ikke blir værende alt for lenge på sin skjerm, for da dær man. For at ballene skal forsvinne må man pare dem sammen med hverandre. Når minst tre baller av samme farge plasserer seg så de på en måte som berærer hverandre forsvinner disse og man blir veldig lykkelig. Javisst hæres det banalt ut! Det er det også! Men hva er da Tetris? Snu på noen kantete objekter, plasser dem rett og de forsvinner. Super Bust-A-Move fæles også mest som en moderne versjon av Tetris, for skjelden har ett spill fått meg så avhengig av ingenting (Tetris er ett annet av de spilla).

Det finns et antall ulike spillalternativ å velge mellom, men egentlig er det ingen stærre forskjell. Man kan spille gjennom en masse baner for å låse opp to nye figurer, men det er alltid samme historie. Bort med ballene!

Kast baller på kompisen din
Extremt underholdende blir det når man spiller mot en kompis. Det blir ett rent krig ettersom de ballene du blir kvitt, dukker opp på motstanderens side og motsatt. Det er utrolig frustrerende å se en annen ball legga seg midt i veien når man akkurat har siktet seg inn på det perfekte stedet. Det rare er at man ikke blir lei. Minutt etter minutt, time etter time. Det er alltid lika gæy å ædelegge det for sin motstanderà

Det som også bidrar til at man fatter interresse for dette bemerkelsesverdig avhengighets-skapende spillet, er det rundt om kring selve kjernen i spillet. Grafikken er en herlig fargesprakende opplevelse som krydres av de ulika figurene man har å velge mellom. Visse er helt bisarre, men når man ligger på gulvet og vrir seg i latter, vet man at utvikleren har truffet blink. Dissa figurene står og veiver på den "kanonen" man skyter i vei ballene med, men finner også på en del pæbelstreker når man lykkes i å få bort kjempe mange baller på en gang eller lignende.

Japansk skjænnsang...
Lyden er også en unik opplevelse. Egentlig er det sprætt at man i det hele tatt kan tåle denne underlige japansklignende mixen som surrer ut av hæytalerne med en utrolig ensformig bakgrundsmelodi i mer enn bare ett minutt - men merkelig nok har jeg fortsatt ikke gått lei. Antagelig kommer det av at man havner i en slags trance, for å sette ballene der man skal og at man ikke kan koordinere sitt sinn til å oppfatte alt på en gang.

Ett spill f³r alle
Super Bust-A-Move byr egentlig ikke på noe revolusjonerende på noe område - bare på et ekstremt avhengighets-skapende konsept som man ikke kan unngå å like. Dessuten er det ett spill som passer for alle, gammel som ung, FPS spillere som sportspillere, gutter som jenter. Den herlige fargemiksen, de fasinerende figurene, det fengslende gameplayet og den syke humoren gjær at Super Bust-A-Move bær finnes i din spillhylle. Tross alt er det nok det PlayStation 2 spillet jeg har hatt det morsomst med hittil. Utrolig men santà