The Shadow's Edge

Shadow's Edge. Jeg leste om den for en stund siden, og det er noe med de gamle actionheltene som nekter å trekke seg tilbake. Stallone kjemper videre, Schwarzenegger dukker opp nå og da, Cruise ser knapt en dag eldre ut enn han gjorde i 1986, og må Chuck Norris hvile i fred – enda en vi trodde ville overleve oss alle. Eller Bruce Willis, hvis skjebne jeg sørger over.
Og Jackie Chan. Hjertet mitt hopper over et slag hver gang en ny Chan-film kommer ut. Jeg har elsket hans akrobatiske kampsportferdigheter helt siden jeg var liten gutt. Den siste jeg så var Ride On, som jeg syntes var virkelig bra. Den har også samme regissør som The Shadow’s Edge.

Så, om filmen, folkens:
Når en gjeng med unge, ambisiøse ranere gjennomfører et dristig ran og stikker av med kryptovaluta verdt millioner av dollar, står politiet i Macau maktesløst og ydmyket igjen.
I årevis har politiet stolt på AI og avanserte overvåkningssystemer, men når ranerne klarer å hacke seg inn i nettverkene, blir etterforskerne kastet tilbake til virkeligheten.
Ingen ser lenger ut til å ha de ferdighetene som kreves for tradisjonelt politiarbeid og feltovervåking. For å løse krisen blir den pensjonerte politibetjenten Wong Tak-chung kalt tilbake i tjeneste for å opprette og lede en ny spesialenhet. Deres primære mål er den mystiske mannen kjent som «The Shadow» – den unnvikende lederen av ranergjengen. Men jo nærmere politiet kommer byttet sitt, jo mer begynner forholdet innenfor gjengen å smuldre opp, noe som fører til en rekke stadig mer voldelige oppgjør.

Jeg nevnte at det var den samme regissøren som ga oss «Ride On» for noen år siden.
Han heter Larry Yang, og «The Shadow’s Edge» er hans sjette film. Det er de eneste to på listen jeg har sett så langt. «Ride On» gjorde stort inntrykk på meg. Den var stilig, morsom, sjarmerende og overraskende følelsesladet. I den spiller Chan en stuntmann som, sammen med stunt-hesten sin, blir en sensasjon på sosiale medier over natten. Filmen inneholdt mange underholdende scener og, som alltid når Chan er i toppform, noen spektakulære stunts.

Jackie Chan har gjennom årene spilt hovedrollen i mange Hongkong-filmer, samt i en rekke amerikanske actionkomedier som «Rush Hour» og «Shanghai Knights». De siste årene har han tatt på seg litt mer seriøse roller, der han har vist at han er i stand til å fremvise et virkelig fint følelsesregister. Ta for eksempel The Foreigner, regissert av Martin Campbell. Og denne siste filmen også. Chan har en sjarm som er vanskelig å motstå – det er virkelig så enkelt som det. Han spiller rollen som Wong med glans.

I «Shadow’s Edge» møter han en annen Hong Kong-veteran: Tony Leung Ka-fai, eller Tony Ka Fai Leung, avhengig av stavemåten. Filmografien hans er nesten latterlig lang, med filmer som «Election», «Dumplings» og «The Lover». Han er steinhard i rollen som Fu Longsheng, en beregnende kriminell med et hjerte av stein og knyttnever av stål. Jeg har også fått vite at «Shadow’s Edge» er en nyinnspilling av filmen «Gun Chung» fra 2007, der Tony Leung også spilte en av hovedrollene.

Zifeng Zhang er suveren som Wongs protesjé He Qiuguo, en sterk og klok politibetjent som kjemper mot fordommer fra sine mannlige kolleger. Skuespillet holder generelt sett et svært høyt nivå, i likhet med mange andre aspekter ved filmen. Filmen varer i 140 minutter, og mange har sagt at den er litt på den lange siden, men jeg synes ikke spilletiden er noe problem, siden «Shadow’s Edge» er effektiv, underholdende og fengende nesten hele veien gjennom.

Spenningen er alltid til stede, og det er noen flotte ordvekslinger mellom Wong og Quiguo. Det er noen virkelig underholdende og morsomme scener der veteranen prøver å lære opp sine yngre kolleger i den edle kunsten å overvåke. En slik scene skiller seg spesielt ut, når teamet begynner å omringe den de tror er filmens antagonist og baner seg vei gjennom et marked for å se nærmere på ham. Den er virkelig godt laget og holder deg på kanten av stolen. Det samme gjelder scenen der Wong klarer å invitere Longsheng på middag, og han og Quiguo spiller far og datter. Vi må heller ikke glemme scenen i begynnelsen der ranerne stikker av med byttet og klarer å overliste politiet med raske klesbytter og triks. Jeg finner meg selv i å smile av dette, selv om det er litt overdrevet. Totalt sett er «Shadow’s Edge» en film som er flink til å bygge opp spenning.

Halvveis i filmen skjer det et lite skifte i tonen. Etter å ha traktert oss med spektakulære stunts, innovative ranere, en overvåkingsmontasje og litt harmløs krangling, skifter filmen kurs og presenterer oss for vold som, selv om den ikke nødvendigvis er veldig grafisk, i det minste er blodig og brutal. Det kommer som en overraskelse. Nå liker jeg jo overraskelser, og det plager meg ikke personlig, men forskjellen føles likevel ganske markant.

Alt i alt er «The Shadow’s Edge» en film som er virkelig underholdende. Til tross for den lange spilletiden kan jeg ikke peke på mer enn kanskje et par scener som kanskje hadde hatt godt av å bli kortet ned. Riktignok er den vilt overdrevet, og det finnes hull i handlingen, men kjemien mellom hovedpersonene og en overraskende interessant antagonist gjør at jeg virkelig nøt å se denne filmen. Den har sine feil, men alt i alt er det en virkelig underholdende og stilig actionthriller som er vel verdt å se. Og hvem vet, kanskje en oppfølger? Jeg skulle gjerne vært med Wong og Quiguo igjen.