Power Ballad

John Carney har betydd svært mye for meg som film- og musikkelsker. Det var i 2006, og filmen hans Once rørte meg dypt i hjertet. Den enkle, men vakre historien om den irske musikeren Guy (Glen Hansard) som møter Girl (Markéta Irglová), vekket så mange følelser, kanskje først og fremst gjennom musikken. De vant en velfortjent Oscar for sangen «Falling Slowly», men det var mer enn det. Jeg har siden lest at Glen og Markéta hadde møtt hverandre flere år tidligere da bandet hans spilte, og at de to innledet et forhold etter innspillingen av Once, som varte i et par år eller så.

Fotnote: Etter filmens suksess dannet de bandet Swell Season. Jeg så dem live på Berns rundt 2011, med Eric Gadd på keyboard, og det var en strålende konsert med masse flotte sanger for alle som er nysgjerrige. Men nok om nostalgi. Carney har laget flere musikkfilmer siden «Once» og er nå tilbake med « Power Ballad.

En kort oppsummering av filmen: «Rick lever på gamle drømmer om å slå gjennom som artist, men tjener til livets opphold som bryllupssanger. På et bryllup møter han Danny, en boyband-stjerne på vei nedover. De finner tonen gjennom musikken under en jam-session sent på kvelden. Når Danny gjør Ricks sang til en hit, setter Rick seg for å gjenvinne den anerkjennelsen han mener han fortjener.»

Hvem drømmer ikke om å spille i et coverband?

Som nevnt har Carney blitt ganske besatt av musikaler. Jeg har ikke sett *Songs from Manhattan*, *Sing Street* eller *Flora and Son*, men *Once* gjorde et sterkt inntrykk på meg, i likhet med dramaet *On the Edge*, der Cillian Murphy spiller en selvmordstruet ung mann. Tanken på Paul Rudd i en komedie var ikke spesielt tiltalende i seg selv, men det var Carneys merittliste som fikk meg til å se « Power Ballad.

Og så går vi videre til skuespillerdelen av anmeldelsen og knytter an til det jeg skrev om Rudd ovenfor. Det var en tid da jeg syntes Rudd var en virkelig sjarmerende skuespiller, og mange av komediene hans var ganske underholdende. Jeg likte også den første *Ant-Man*. Men et eller annet sted underveis begynte jeg å innse at Rudd i grunnen spiller nøyaktig den samme rollen uansett hvilken film det er. Han er på ingen måte alene om dette, men jeg ble liksom litt lei av det. Men på den positive siden: i « Power Ballad gjenvinner han nesten den opprinnelige sjarmen. Kanskje skyldes det også at det ikke er en «typisk» Rudd-komedie, siden han faktisk får lov til å skinne litt.

Danny Wilson spilles av Jonas Brothers-medlemmet Nick Jonas, som blant annet har medvirket i de nye Jumanji-filmene og Midway. Ikke overraskende har han en boyband-sjarm som skinner gjennom skjermen, og man både synes synd på ham og får lyst til å gi ham et lite spark i skrittet når han stjeler Ricks musikk. Andre som skiller seg ut, er gutta i Ricks coverband, der kompisen hans Sandy, spilt av Peter McDonald, gjør størst inntrykk. Marcella Plunkett, i rollen som Ricks kone Rachel, er også imponerende.

Her er det mye å glede seg over. « Power Ballad byr kanskje ikke på noe nytt, og den er ikke feilfri, men det den gjør, gjør den bra. Det er en lettbeint, underholdende liten perle som ikke tar seg selv for alvorlig, men som heller ikke blir tåpelig. Men det er jo heller ikke en amerikansk komedie, selv om Rudd og Jonas spiller hovedrollene.

Carney beviser nok en gang at det er mulig å kombinere drama, komedie og musikk, og scenen der Rick og Danny sitter og jammer, begge fulle og litt høye, er både morsom og herlig. Som du kanskje har lagt merke til, er jeg litt av en bløthjertet når det gjelder denne typen filmer. Den minner meg om Danny Boyles ekstremt undervurderte og smarte film «Yesterday», selv om de to handlingene er helt forskjellige. Jeg setter også pris på dynamikken i Ricks familie. Måten hans surmulende tenåringsdatter gradvis blir mer positiv til farens musikalske ferdigheter, og den støttende, skarptungede og herlige kona som spøkefullt sier at det er greit hvis Rick er sammen med groupier, så lenge han forteller henne om det. I tillegg er sangen Danny stjeler faktisk veldig bra, selv om den ikke helt er på høyde med «Once» og «Falling Slowly».

Så, hvis du har lyst på en pause fra en skjebnesvanger odyssé, eller kanskje du midlertidig har fått nok av skrekk- eller haifilmer? Gi « Power Ballad en sjanse. Den er vel verdt tiden din.