Black Rabbit

Selv om det selvfølgelig er åpenbare kvaliteter i både skuespillet og regien hvis vi vender oppmerksomheten mot Ozark, tar jeg meg ofte i å undervurdere Jason Bateman fullstendig. Da snakker jeg både om hans evner som skuespiller og hans kapasitet som regissør, for det er episodene i Black Rabbit, som han selv har regissert, som er de beste, og det største trekkplasteret her - er hans karakter Vince. Uten noen som helst tvil. Jude Law behersker hovedrollen. Storebror Jake er oftere og mer med i bildet. Men det er Batemans show, Vinces show. Ikke tro noe annet.

Jake, den krydrete storebroren som egentlig bare vil gjøre alle til lags.

Vince er det sorte fåret, eller "kaninen", i Friedkin-familien. Etter et par turbulente år som restauratør i New York blir Vince sparket ut av brødrenes restaurant, flykter fra byen og hopper rundt mellom ulike mer eller mindre kriminelle skittentøyjobber et sted i utkanten av Arizona. I mellomtiden fortsetter storebroren Jake å drive den Brooklyn-baserte restauranten/nattklubben Black Rabbit etter beste evne, men livet hans blir snudd på hodet igjen når Vince vender hjem og tiltrekker seg de samme hensynsløse lånehaiene som var på nippet til å drepe ham to år tidligere. Jake blir også trukket inn i denne hendelsen, og restaurantens fremtid er usikker, og det samme er begge brødrenes ve og vel.

Law & Bateman har strålende kjemi.

I bunn og grunn er Black Rabbit en ganske ordinær thriller, i hvert fall på konseptstadiet. To mistilpassede brødre. Den ene er en godhjertet sjel som mener det godt, mens den andre er et skikkelig råtten eple som, til tross for utallige muligheter og nær-døden-opplevelser som følge av dårlig dømmekraft og alkohol- og narkotikamisbruk, setter sin egen familie i den ene kinkige situasjonen etter den andre. Det er en mørk tone og en karakterstudie av ypperste klasse, men den blir aldri så realistisk og elendighetsgjennomtrengt som den kunne ha vært, og det kan vi (nok en gang) takke Bateman for.

Det finnes håp i Vince, selv om han har gjort alle tenkelige feil og havnet i en tilsynelatende uløselig situasjon. Jason overbeviser med en naturlig sårbarhet som han veksler med en overbevisning om at han selv "prøver" å gjøre det rette, selv om alt går galt. Han spiller en moderat elskelig drittsekk på akkurat den rette måten, og det er så mange nyanser i hans portrett her. Samtidig er Jude Law også verdt å se som den litt pompøse, men godhjertede og fremfor alt sjenerøse Jake, som med sin råtne bror på nakken igjen bare prøver å få alt til å fungere, mens bomben som er deres tilværelse hele tiden er i ferd med å eksplodere.

Karakterene i Black Rabbit er svært godt skrevet, tvers igjennom.

Serien er velskrevet, godt strukturert mellom episodene, og holder et veldig behagelig tempo, samtidig som den har en underliggende følelse av panikk som tidvis fikk meg til å knytte nevene i enkelte episoder. Jeg liker karakterene, omgivelsene og dialogen, som føles naturlig og troverdig barsk, uten å være gjennomsyret av New York-troper eller overdrevent Netflix-aktig. I det hele tatt synes jeg det er forfriskende befriende at Bateman & Co. ikke har latt New York City og Brooklyn opptre som tredjepersoner her, noe som har blitt så typisk for det meste som foregår i The Big Apple at jeg nesten ikke orker å se flere sveipende bilder av Crown Heights. Det har blitt gjort til døde, om noe, og i Black Rabbit holder Bateman kameraene inne på Black Rabbit, som er en effektiv og unik setting som fint rammer inn et stramt og stilsikkert thrillerdrama.