Nikoderiko: The Magical World

Noen ganger er en virkelig vellaget kopi alt du trenger. Diddy Kong Racing tok 99,9 % av oppsettet, designet, spillmekanikken og alle manøvrene og power-upene fra Mario Kart, og gjorde det så bra at mange Nintendo 64-spillere mer enn gjerne beskriver det som konsollens sterkeste karting-tittel. Det samme gjelder Forza Motorsport 4, som i likhet med sine tre forgjengere var en skamløs Gran Turismo-rip-off, men som gjorde alt unntatt grafikken bedre enn Polyphony Digital og dermed gikk forbi sin nærmeste rival.

Listen fortsetter derfra og kan utvides i en evighet. Dark Forces var en Doom II-klone, men en briljant klone som stjal konseptet og oppsettet, men som likevel skapte noe eget. Sleeping Dogs etterlignet GTA og gjorde det veldig bra, akkurat som Final Fantasy en gang plagierte Dragon Quest, men gjorde det enda bedre enn skaperne av "originalen" hadde klart. Det samme kan sies om Uncharted/Tomb Raider, Red Factions/Half-Life, Area 51/Halo, Stardew Valley/Harvest Moon, Streets of Rage/Final Fight og mange flere. Plagiat er den beste form for smiger, som det heter. Og Nikoderiko: The Magical World sitt tilfelle bør Naughty Dog og teamet bak Crash Bandicoot føle seg skikkelig smigret.

Dette spillet er en hyllest til Crash Bandicoot, og i bunn og grunn har det Kypros-baserte lille indie-studioet VEA Games først og fremst sett tilbake på Crash Bandicoot 4 og deretter krydret det med retronostalgi fra Donkey Kong Country for å skape en virkelig ultrakoselig plattformperle full av sjarm og karakter.

Du spiller som enten Niko eller Luna, som begge er en slags tobeinte løve-rev-arter med mohawk og oppbrettete dongeribukser, som på oppdagelsesferd i skyene snubler over en verden full av rikdommer. Dessverre sniker superskurken Grimbald og hans 2000 innleide håndlangere av muterte Eggman-monstre seg inn og ødelegger moroa, snapper skatten og stikker av, noe som nå betyr at Niko og Luna må hoppe rundt i en hel haug med fargerike miljøer for å finne skatten og gjenopprette ro og orden på øya. Historien er, som i alle gamle plattformspill, pliktskyldigst rekonstruert for å kunne skrive noen late linjer på baksiden av spillesken, og ikke bare er den uviktig, jeg synes den hører hjemme der. Historien er like enkel og uinteressant som i Marios eventyr, Sonics eller Crash Bandicoots, og det passer meg helt fint.

Oppsettet er like enkelt og lettfattelig som selve historien. Nikoderiko: The Magical World er først og fremst et sideskrollende 2,5-eventyr i samme stil som Crash Bandicoot 4, der du løper fra venstre til høyre, hopper over (eller på) fiendtlige monstre, samler power-ups og lander på små ustabile plattformer for så å møte en eller annen form for sjef på slutten av hvert fjerde nivå. Som i Crash Bandicoot skaper utviklerne variasjon ved å legge inn "bonusnivåer" med en gammeldags 3D-dybde der du, som i Crash, enten løper inn i rammen eller vekk fra fiendene med rullende ildkuler eller gigantiske mutantpadder i hælene. Vi har sett det før. Det fungerer alltid bra, og det gjør det også her. Variasjonen er god, og oppsettet er utrolig kjent.

Spillmekanikken er sterk, det er tydelig at utviklerne virkelig forstår hva som gjør det gøy å hoppe i spill som Crash Bandicoot og Donkey Kong Country, og jeg liker hvordan de har tatt det beste fra disse to spillseriene og mikset sammen en skikkelig god cocktail her. Det finnes en innebygd samarbeidsmodus der du kan hoppe gjennom hele eventyret sammen med en venn, og hvis du spiller alene, kan du bytte mellom Niko og Luna når du vil. Vanskelighetsgraden er også veldig rimelig og føles mer balansert enn for eksempel Crash Bandicoot 4 (som irriterte meg hinsides all fornuft mot slutten), noe som betyr at en niåring så vel som en 47-åring kan spille og ha glede av denne plattformperlen.

Estetikken er også bra, og det samme er musikken. VEA Games har lånt grunndesignet fra Crash og krydret det med lekne vignetter og øyeblikk fra Donkey Kong Country og Rayman, og det fungerer godt, gjennom hele spillet. Joda, jeg kan synes at Niko og hans verdener ligner litt for mye på Crash Bandicoot av og til, men som jeg innledet teksten med, det er egentlig ikke noe galt i å låne fra sjangerens giganter hvis man gjør det på riktig måte, noe VEA Games gjør. Musikken er også skrevet av den gamle Rareware-veteranen David Wise, som skrev sangene til de tre første Donkey Kong Country-spillene, og det betyr at vi kjenner oss igjen, også her. Morsomt, koselig, nostalgisk og variert - tvers igjennom.

Hvis jeg kunne ønske meg noe, skulle jeg ønske at spillkontrollen føltes litt strammere, akkurat slik jeg følte det da jeg spilte Crash Bandicoot 4. Både Niko og Luna beveger seg litt for sakte etter min smak, og hoppanimasjonene deres er så detaljerte at det av og til føles som om de svever i luften i stedet for å forholde seg til den virkelige tyngdekraften. Dette er imidlertid bare en bagatell i sammenhengen, og ikke noe som plager nevneverdig i et spill som jeg synes hyller gamle klassikere fra denne spesifikke sjangeren på best mulig måte.