Cuckoo

Filmselskapet NEON fortjenerr å skåle litt i glassene. De startet med Immaculate tidligere i år, og har siden fulgt opp med Longlegs og nå Cuckoo, to filmer med sparsom, gåtefull markedsføring som har blitt belønnet med både ros og interesse blant kinogjengerne. Dette har i siste instans resultert i solid billettsalg og positive anmeldelser.

Men akkurat for Cuckoo er det litt av en oppgave å følge etter Longlegs, for selv om de to filmene er ganske forskjellige tematisk, stilistisk og mekanisk, kommer de fra det samme gjenkjennelige filmselskapet, og mange steder har det bare gått en måned mellom de to premièrene. Jeg kan like gjerne si med en gang at Cuckoo ikke er fullt så stringent, tematisk forankret og polert som Longlegs. Den har en mer uregjerlig bakgrunnshistorie, byr på en litt mer ujevn oppbygning og er generelt litt vanskeligere å få grep om enn Oz Perkins' ondskapsfulle, brutale og geniale skrekkhistorie. Men det betyr virkelig, virkelig ikke at Cuckoo skuffer eller bør gå deg hus forbi.

Hunter Schafer spiller Gretchen, som blir tvunget til å bo sammen med faren etter at moren dør, og sammen med sin "nye" familie, Jessica Henwicks Beth og Mila Lieu's Alma drar de fire til de tyske Alpene for å hjelpe den gåtefulle Herr König (spilt av Dan Stevens i toppform) med å utvikle et natur-feriested. Men som alltid er det mer som lurer under overflaten, og etter at König insisterer på at Gretchen ikke sykler alene hjem om kvelden og at det høres merkelige lyder om natten, blir det klart at feriestedet har en annen, mørkere funksjon.

La oss gå rett på sak; dette er Schafer og Stevens' film fra begynnelse til slutt, og de leverer hver for seg mildt sagt mesterlige prestasjoner som gir filmen den teften den trenger for å bære den gjennom det som til tider kan føles som et litt rotete plot som sliter med å presentere en lettfattelig rød tråd samtidig som den konstruerer en bredere mytologi. Selv om spesielt Schafer fortjener flere lovord i Euphoria og andre steder, er dette en mye mer fysisk rolle som virkelig krever allsidighet og rene ferdigheter. Men fra sorgen over sin avdøde mor til krampaktige, intense, klassiske skrekkscenarier er hun, igjen sammen med Stevens, bærebjelken.

Regissør Tilman Singer klarer også å fremkalle en ganske spesifikk identitet gjennom kamerabevegelser, 80-tallsestetikk og fargekjemi (til tross for at filmen utspiller seg i nåtid) og noen ganske intense scener som forsterkes av bunnsolid "creature design", som det heter i sjangerterminologien (og uten å røpe for mye). Resultatet er en film som har en tematisk sammenheng mellom det skumle og det dramatiske på en måte som Longlegs også har, og selv om den ikke er på langt nær like skremmende eller brutal, har den en stemme og en effekt på deg.

Desto mer skuffende er det at Cuckoo faller i en ganske kjedelig og gjenkjennelig fallgruve. Særlig i filmens andre halvdel byttes gåtefull mystikk ut med overeksponering av sentrale plotstrukturer og et behov for konsekvent, og ofte konstant, å forsøke å forklare og kontekstualisere det seeren har undret seg over i første halvdel. Resultatet er at man stort sett forstår hva som foregår, men på bekostning av den trykkende, klaustrofobiske følelsen som bare uvitenhet kan gi. Cuckoo mister med andre ord grepet om sitt eget premiss ved å prøve å servere det på et sølvfat.

Men takket være skarp musikk, skarp regi fra Singer og noen bunnsolide prestasjoner fra Schafer og Stevens, overvinner Cuckoo sin svakere andre halvdel og er nok en seier for NEON. Deres neste film er en skrekkfilm fra selveste Steven Soderbergh, filmet helt i første person og som allerede har høstet strålende kritikker fra diverse festivaler.

Godt gjort, NEON.