Arco

Vi har sett utallige ganger at spill med relativt enkle grafiske profiler likevel klarer å skape emosjonelle, gripende fortellinger. Celeste Som i Axiom Verge, og nå nylig Animal Well, som ikke bare gjør mye med lite, men der den sparsomme estetiske detaljrikdommen nærmest blir en styrke.

ArcoI likhet med de nevnte eksemplene har heller ikke dette spillet særlig mange grafiske detaljer å skryte av. Dette er knapt nok 8-bit (selv om den spesifikke terminologien unnslipper meg), og selv om kontrastfargene er forsterket og det lett isometriske perspektivet rammer inn vakre, betagende omgivelser, handler det igjen om å si mye med veldig lite.

Arco er delt inn i en rekke distinkte spillformer som til sammen danner en ganske ambisiøs westernfortelling om hevn, tro og menneskets ufeilbarlige evne til å ødelegge. Spillet består av tre distinkte fortellinger, som alle utspiller seg i en fiktiv westernverden sterkt inspirert av Sør-Amerika. Tykke barter, ponchoer, invasive mennesker som slakter fauna og høster flora, og grusomme fortellinger om brennende landsbyer krydret med overnaturlige lengsler. Det er en typisk western-stemning, men med fiksjonens uforutsigbarhet, og selv om dialogen leveres skriftlig via tekstbobler, former du i ekte RPG-stil din egen vei gjennom samtalene, og delvis gjennom det skaper du ditt eget narrative preg.

Rent praktisk beveger du deg i en pek-og-klikk-basert åpen verden (der hvert punkt er sin egen lille sklie) via et 2D-perspektiv fra en hevet, lett isometrisk vinkel. Her snakker du med andre, kjøper forsyninger og tar på deg sideoppdrag, som ofte fører til en eller annen form for konfrontasjon. Her skifter Arco gir og presenterer kampene via et ganske fritt turbasert format. Du kan se hva hver fiende kommer til å gjøre i neste runde, og du kan velge å bevege deg eller bruke en evne. Hele dansen går ut på å finne en balanse mellom å unngå fiendens ild og å legge opp til en mer aggressiv strategi. Det finnes et relativt rudimentært ferdighetstre som gradvis gir tilgang til nye evner, og det er til og med mulig å bygge ganske enkelt, siden talentpoengene dine kan fordeles på flere forskjellige steder.

Kampsystemet er noe rigid, jada, det er en kamptilstand og så er det alt annet, og selv om disse skuddvekslingene kan være hektiske, spennende og intense, er dette ganske lineære forholdet mellom spillets komponenter litt hemmende, spesielt med tanke på at Arco ikke er et kort spill som sådan.

Nei, det som virkelig skiller Arco ut fra indie-mylderet, er den resonerende fortellingen, at spillet klarer å få spilleren til å engasjere seg i disse flyktige karakterene som lever i en verden av uendelig naturskjønnhet som gang på gang ødelegges av grådighet og hevn, og selv om dialogutvekslingene er relativt korte, er de troverdige hele veien. Som med Celeste er det likevel imponerende hvor lite som skal til for at du som spiller skal bli utrolig engasjert, og dette skjer fra første stund og varer helt frem til rulleteksten.

Verken den enkle grafikken eller det klassiske (eller klisjéaktige, avhengig av hvor tolerant du er) er noen hindring for Arco - snarere tvert imot. Spillet er vakkert å se på, går som en drøm og oser av unik personlighet enten du skuer ut over den digitale prærien eller skyter ned tre fiender på den mest vestlige måten. Det er ikke dermed sagt at spillet ikke snubler her og der. Gjennom ambisjonen om å presentere en slags odyssé, en reise for hver av de tre karakterene som utgjør antologien, finnes det små distraksjoner som skal forsterke ideen om frihet, om spillerens muligheter, men det klinger nesten alltid hult. Det er et fiske-minispill, sideoppdrag som nesten alltid er forglemmelige, og butikker som nesten alltid "bare" selger mat og drikke som gir helsepoeng eller spillets ekvivalent til mana eller actionpoeng. Disse halvferdige systemene er ikke feil i seg selv, men fremstår som unødvendig fett rundt en langt mer underholdende kjerne.

Men ta ikke feil; Arco er vel verdt tiden din, og sammen med Thank Goodness You're Here for bare noen uker siden, beviser det at utgiveren Panic virkelig har et øye for unike indieopplevelser. Ikke bare det, men dette spillet er tilsynelatende utviklet av bare noen få personer, noe som beviser at gode spill kan lages innenfor en mye snevrere ramme. Gi det en sjanse. Ordspill tilsiktet.