Twisters

Jeg mistenker at jeg ikke er den eneste her som har en viss forkjærlighet for katastrofefilmen Twister fra 1996, for da jeg var liten var det ingenting som var kulere enn tornadoer (det, og dinosaurer). Som eldre setter jeg pris på manusarbeidet, den stjernespekkede rollebesetningen og den geniale cheesyness-en fra 90-tallets blockbuster-æra. Twister er fortsatt en herlig trashy guilty pleasure med massevis av sjarm og corny replikker. Det er en minneverdig film, om noe.

Det samme kan ikke sies om Twisters, en oppfølger som ingen egentlig ba om, men som likevel ble hentet opp fra bunnen av nostalgitønnen 28 år senere. Oppfølgeren er ment å stå på egne ben, men mye er i hvert fall likt når det gjelder struktur og ånd fra forgjengeren. Denne gangen følger vi den unge stormjegeren Kate Cooper (Daisy Edgar-Jones), som etter en traumatiserende tornadoopplevelse tar et oppgjør med frykten når en entreprenør inviterer henne ut i felten igjen for å 3D-skanne de forferdelige Oklahoma-tornadoene. Men hva ville en Twister -film være uten en gjeng tornado-elskende bondeknøler? Møt syklonklovnene, Tornado Wranglers, ledet av YouTube-personligheten Tyler Owens (Glen Powell), en kjekk cowboymeteorolog som raskt får Kate på radaren som konkurrent, og kjemien mellom dem blir snart intens.

Kjærlighet begynner med problemer, så vi vet hvor spenningen mellom storbyjenta og cowboygutten vil føre hen. Edgar-Jones er ingen Helen Hunter, og Powell er absolutt ingen Bill Paxton, men det hele er søtt og muntert nok til at du bryr deg om karakterene mens tornadoen river småbyer fra hverandre. Den titulære hovedattraksjonen vil ikke skuffe tornadofans, det skal sies. Det er fortsatt, etter alle disse årene, utrolig morsomt å se orkaner sluke alt og alle på sin vei. Ødeleggelsene er svært gammeldagse etter katastrofefilmstandard, noe som helt sikkert vil tilfredsstille Twister fans der ute og få meteorologer verden over til å rive seg i håret over filmens flyktige vitenskap og ujevne realisme.

Jeg liker Kates stormfulle karakterreise, men utover det er det ikke mye som overrasker i denne filmen. Selv om fortellingen er mer konstruert denne gangen enn i forgjengeren, er det ikke slik at du kommer til å huske den lite bemerkelsesverdige historien takket være den kalkulerte forutsigbarheten. Du ser imidlertid ikke Twisters for å få med deg vendingene (beklager), for her er det nok av stormfullt kaos og skrekk for alle katastrofeelskere - uten originalens minneverdige cheesiness.