Robobeat

Digital parkour, skyting og vill, vanvittig støy. Det er Robobeat i et nøtteskall. En sjangerblanding der herlig utfordrende skyting kombineres med rytme og raske bevegelser. På sett og vis kan man si at utviklerne har tatt deler av Crypt of the Necrodancer og Neon White, puttet dem i mikseren og krydret dem med en vilkårlig dose retrofuturisme. Det er like glatt som det er stilig, med et tydelig slektskap til både fps- og rytmesjangeren.

Du spiller som dusørjegeren Ace, hvis mål er å fange dusørjegeren Frazzer som gjemmer seg i en labyrint fylt fra topp til tå med alskens vanskelige feller, utfordringer og roboter som alle gjør sitt ytterste for å hindre deg i å komme videre. Det er neppe en historie som vil engasjere eller vinne noen priser for sin litterære briljans, men hvem bryr seg vel om det? Robobeat handler om å rocke til musikken og fylle skurkene med bly, alt annet er sekundært.

For her handler alt om musikken, og hvor mange spektakulære manøvrer du som spiller klarer å utføre når du peprer blokkerte, fargerike fiender med de våpnene du har til rådighet. Det er en stram, underholdende og tidvis ganske utfordrende spillsløyfe som gir deg stor fleksibilitet i hvordan du tilnærmer deg hver situasjon. Ikke minst når du begynner å låse opp flere evner og oppgraderinger i spillets hovedverden.

Alt er raskt og ryddig integrert, med minimalt med tid brukt i søvnige menyer, og det går raskt å hoppe mellom de actionfylte nivåene og knutepunktene. Noe som også oppmuntrer deg til å prøve ut forskjellige sett og kombinasjoner av våpen og evner. Og dem er det mange av. På toppen av det hele kan du også oppgradere alle våpnene med evner som gjør alt fra å øke muligheten for kritisk skade til å gjøre det lettere å sikte med en form for assistanse fra aimbotten.

Variasjonen er enorm, og som om ikke det var nok, har du også dine mange evner å ta hensyn til, noe som gjør reisen gjennom Frazers nattklubblignende labyrint til en ren fornøyelse. Robobeat oppfordrer deg også konsekvent til å variere angrepene dine, noe som gir deg flere poeng å bruke på nye oppgraderinger, evner og andre godbiter. På den måten føles nederlag sjelden som et nederlag, men som en dør til nye muligheter.

Høres kjent ut. Ikke spesielt rart siden Robobeat, i tillegg til alt jeg nevnte ovenfor, også bruker et roguelite-lignende spillsystem der nivåene og utfordringene du møter er prosessuelt generert for hvert nivå, som ofte også ender med en eller annen form for bosskamp. I motsetning til andre roguelites er imidlertid følelsen av fremgang ikke alltid like håndgripelig, og spesielt innledningsvis er det lett å oppleve Robobeat som begrenset.

Hvordan det, spør du kanskje? Jo, i motsetning til for eksempel Rogue Legacy eller andre mer tradisjonelle spill i sjangeren, skaffer du deg nye evner og våpen ved å finne tegninger i spillverdenen, som du deretter legger inn i arbeidsstasjonen din i huben og kjøper med spillets valuta "blips". Dette gjør også at inngangsterskelen for å virkelig sette pris på Robobeat er betydelig høyere enn i andre lignende titler, og spillet begynner ikke å åpne seg før etter et antall timer.

Kort sagt, du kan befinne deg i en situasjon der du har klart å samle ganske mye valuta, men rett og slett ikke har kommet langt nok inn i spillet til å ha funnet nok oppgraderinger å bruke den på. For å være ærlig er det litt av en glipp fra utviklerne, og det er en designbeslutning jeg verken forstår eller er enig i. Men når du kommer over den terskelen, de første to-tre timene, åpner det seg en helt annen verden, og det er da Robobeat virkelig blomstrer.

Sist, men ikke minst. Musikken. For hva ville vel et rytmebasert spill være uten et arsenal av skikkelige bangers, og Robobeat har mange av dem. For er det én ting som vil gripe deg med en gang, så er det de utrolig rocka, fengende komposisjonene som gjør det nesten umulig å sitte stille foran datamaskinen. Det er pulserende, fartsfylt EDM på sitt beste, med en god variasjon av BPM og sjangerblandinger som stadig overrasker. Hvis du mot formodning ikke skulle like det spillet har å by på musikalsk, kan du også importere din egen musikk. Kort sagt, hvis du vil slå skudd i takt med Vikings og Blue Hawaii, er det helt greit.

Til syvende og sist er spørsmålet imidlertid om Robobeat er verdt tiden din? Ja, men med et forbehold. Det er en omfattende pakke for øyeblikket, og den merkbart trege starten gjør at spillet ikke nødvendigvis er lett å komme inn i, og en forståelse for elektronisk musikk og rytmesjangeren er en forutsetning. Men hvis disse faktorene ikke er et problem for deg, er Robobeat en direkte euforisk opplevelse, spesielt etter noen timer med mange våpen og evner ulåst. For der og da, mens du spretter rundt i rommene og leverer ondskapsfullt raske dødsfall i takt med det frodige lydsporet, forsvinner omverdenen fullstendig. Der og da er Robobeat ren og skjær genialitet.