Challengers

Jeg var ikke helt sikker på hva jeg skulle synes om Challengers da jeg gikk inn. Som jeg kan tenke meg at de fleste av dere gjør var min erfaring med filmen før jeg kjøpte billett og satte meg ned på kinoen min, å se det virale øyeblikket fra traileren der Zendaya ser på de ledende herrene kysse med samme tilfredshet som en katt som nettopp har klart å lure eieren sin til å få to separate middager.

Så hva handler Challengers om? Vel, det er på en måte en tennisfilm, men egentlig handler den om tre personer: Art (Mike Faist), Patrick (Josh O'Connor) og Tashi (Zendaya). De har alle - i noen tilfeller bevisst og i andre ubevisst - formet hverandres liv og karrierer i profftennisens verden. Nesten alle de store hendelsene vi ser i Challengers har allerede skjedd, men som et troll eller en løk får vi skrelle av lagene bit for bit i løpet av en rekke tilbakeblikk, mens hovedhistorien utspiller seg i løpet av den mest intense tenniskampen jeg noen gang har sett.

Challengers Den er utrolig god til å håndtere spenningen. I de øyeblikkene der du ikke vet hva som kommer til å skje, om en hemmelighet kommer til å bli avslørt eller om noe endelig kommer til å briste, tvinges du til å følge med, og derfra vil du legge merke til og huske detaljer som viser seg å være avgjørende senere. Det er en svært godt fortalt historie, en historie som ikke drar ut i tid i løpet av filmens noe lange spilletid, og som heller aldri føles for kunstnerisk, som om den prøver å gå over hodet på publikum. I bunn og grunn er det en historie om relasjoner, om hvordan de kan skape og for det meste knekke deg. Det betyr forresten ikke et typisk romantisk forhold, for jeg er ikke sikker på at noen av parene i Challengers kan beskrives som romantiske, bortsett fra kanskje de to guttene.

Art og Patrick har en utrolig kjemi på lerretet, og O'Connor og Faist kan ikke berømmes nok for deres evne til å skape noe som virkelig føles som et livslangt vennskap i løpet av et par timer. Zendaya er også enestående, som du sikkert har hørt, og tilfører en nyanse i sin rolle som vi ikke har sett fra henne før, noe som virker merkelig med tanke på hvor talentfull hun er. Prestasjonene til disse tre kunne virkelig båret filmen alene, men de er på ingen måte Challengers' eneste styrke.

Filmfotografiet og lyden i Challengers er utmerket, spesielt når det gjelder førstnevnte. Sistnevntes synth og funky beats holder virkelig interessen oppe under mange av tennissekvensene, og selv om man ikke er en fan, kan de få en til å glede seg til å se hvem som klarer å få ballen over på den andre siden av banen. Men for å gå tilbake til filmfotografiet, så er Challengers ikke redd for å ta noen sjanser når det gjelder enkelte bilder. Det er en sekvens som følger ballen under et rally, noe som kunne ha virket tåpelig hvis det ikke ble håndtert på en god måte. Men i det øyeblikket den brukes, bidrar den bare til å øke den stadig økende spenningen gjennom hele filmen. I tillegg til den berømte tennisballsekvensen er det mange andre øyeblikk som fikk meg til å nerde litt over måten Challengers ble filmet på. Hver kameravinkel, hvert øyeblikk forteller oss noe om karakterene og historien i et glimrende eksempel på å vise uten å fortelle. Patrick trekker en krakk litt nærmere seg, slik at Art i sin tur kommer litt nærmere, for eksempel, som så følges av churro-øyeblikket.

Min glede over Challengers ble hemmet av to ting. Den første var at jeg under visningen fikk en kraftig krampe i foten. Det gjorde fryktelig vondt, og jeg klarte ikke å lindre den. Vanligvis reiser jeg meg opp, men det ville sett litt rart ut hvis jeg bare sto der. Jeg vurderte å late som om jeg skulle på toalettet, men jeg ville ikke gå glipp av et øyeblikk, så jeg bare led i stillhet en stund til smertene forsvant. Ve meg. Det andre jeg tok med meg fra den perfekte poengsummen, var at filmen føles en smule overbærende. Luca Guadagnino virket til tider ute av stand til å hjelpe seg selv, spesielt mot slutten, noe som fikk meg til å føle at den insisterte litt for mye på seg selv. Ellers er Challengers en av de beste filmene jeg har sett i år. Den er frekk, kompromissløs og fullpakket med drama som får deg til å sladre som om Zendaya er en person du kjenner, og det er en vill tur fra start til slutt.