V Rising

Hvis du blander Diablo med Minecraft får du noe i retning av V Rising. Noe som kan beskrives som et isometrisk action-RPG med overlevelseselementer. Et morsomt kampsystem blandet med et dypt byggesystem, toppet med gotisk vampyrmytologi, gir et ganske solid spill som skiller seg ut fra mengden, men det har også en tendens til å føles tregt og til tider minne om litt irriterende spillmekanikk fra et mobilspill. Etter to år i Early Access fikk vi tilgang til spillets betaversjon før lanseringen av fullversjonen.

Som vampyr våkner du opp etter 100 år i dvale og må gjenoppbygge kongeriket ditt og spre de mørke vingene dine over hele landet. Bortsett fra en kort introsekvens, starter spillet hardt og raskt. Du begynner med å knuse noen skjeletter med klørne dine, plukke opp knoklene deres og konstruere ditt første sverd av beinfragmentene. Det er på dette tidspunktet det blir klart at selv om det ser ut som et spill som Diablo, er det noe helt annet som er kjernen i V Rising. Det er ingen plyndring, ingen fangehullsløp for å finne bedre utstyr. I stedet er vampyren din en håndverker som kan bygge et helt slott med sine anemiske hender.

Det er altså ingen stor historie som presenteres. Mest fordi spillet er ment å spilles på servere med opptil 40 andre spillere som enten kan samarbeide eller kjempe mot hverandre. Det er en rekke sjefer plassert rundt på kartet, og disse er organisert i en aktstruktur, akt 1, 2 og 3, som kan ta form av historien. I utgangspunktet er det en rangering av deres nivå og vanskelighetsgrad, men det hadde vært fint å ha dem presentert med litt mer kontekst. Alle disse sjefene gjenoppstår også etter en stund, så hvis andre spillere allerede har beseiret dem, betyr det ikke at de er borte.

Siden vi spiller i betaversjon, har vi ikke sett hvordan alt dette ser ut på en fullverdig server, og for å få mest mulig innlevelse i spillets ganske omfattende byggesystem, valgte jeg å spille alene store deler av tiden for å unngå å bli angrepet av mer erfarne vampyrherrer som vil plyndre meg og brenne ned det lille slottet mitt.

Jeg slet litt med om jeg skulle beskrive spillet som en bygge-/overlevelsessimulator med action-RPG-elementer eller et actionrollespill med elementer fra en bygge-/overlevelsessimulator. Når du er ute og jakter på monstre eller leter etter et offer å suge blod av, er det for det meste et ganske engasjerende action-RPG, men etter kort tid vil du finne deg selv mer som en Dracula-håndverker som er dypt inne i ressursforvaltning. De to ulike grunnelementene i spillet er både til spillets fordel og ulempe.

Ressurs- og byggesystemet er ganske bra, overraskende fleksibelt og dyptgående. Rollespillelementene føles litt tynnere, men kampene i seg selv er hektiske og morsomme. Det er overgangen mellom de to som ofte kan virke mot hverandre når det gjelder fun-faktor. Kanskje har du nettopp vært i en adrenalinfylt kamp mot en sjef som du ikke kan beseire, så du drar hjem til det stadig voksende slottet ditt for å oppgradere sverdet ditt, bare for å finne ut at du ikke kan det fordi du mangler raffinert kobber. Ok, så du må lage litt raffinert kobber, men før du kan gjøre det, trenger du selvsagt litt kobber, og du trenger også litt tre som må slipes til planker osv. Det er ikke at det er dårlig i seg selv, men det er ikke sikkert at du kan leke bygningsingeniør når du er for opptatt med å bekjempe monsteret i skogen.

Det er en ganske unik synergi mellom de to hovedelementene i spillet. I stedet for å samle erfaringspoeng for å bli sterkere, må du samle ressurser for å utvide borgen din - senere kanskje et helt kongerike - og få bedre utstyr. Nivået ditt i forhold til sjefer bør hovedsakelig sees i sammenheng med nivået på utstyret ditt. Dette betyr ikke at du ikke kan bygge opp karakteren din, men i stedet for erfaringspoeng gjøres dette ved å drikke blod fra andre skapninger. Du kan drikke blod fra alt fra en liten rotte til et stort monster, og avhengig av hva du sist drakk, får du bonuser. Hvis du beseirer en boss og drikker blodet fra den, kan du få nye magiske evner som er permanente.

Samspillet mellom å bygge opp kongeriket ditt og å gå ut etter nytt og bedre blod fungerer ganske bra. De grunnleggende systemene virker bunnsolide og gjennomtenkte, men det kan også være veldig vanskelig å danse med. Å putte ressurser inn i en maskin for å lage noe som du må putte inn i en annen maskin for å til slutt bygge det du vil ha, krever at du tar deg god tid. V Rising er ikke et spill som du bare hopper inn i i 15 minutter og hakker og stikker noen monstre. Jeg ble lei av å stadig bli drept fordi utstyret mitt ikke var sterkt nok, akkurat da jeg var på vei ut for å finne ressurser til å oppgradere det samme utstyret. Dessuten blir alt du har på deg når du dør - bortsett fra våpnene dine - etterlatt på åstedet, så du må traske tilbake for å hente alt du nettopp har brukt tid på å samle inn. Det er ikke det at det er dårlig i det hele tatt, det er bare veldig tungvint og tar ofte luften ut av et ellers godt kampsystem. Jeg vet ikke hvordan balansen ellers kunne vært funnet, eller om den i det hele tatt burde vært annerledes, men dette er et spill med mer hamring og dunking enn hogging og knivstikking.

Det skal imidlertid sies at du kan konstruere spilløkten din som du vil, nesten i alle parametere. Du kan angi hvor mye du kan bære, hvor mange ressurser du kan høste fra ting, og hvor mye skade du gir og tar ved å angi en multiplikator. Du kan også angi hvor mange andre spillere som kan være på serveren, og om de kan angripe hverandre. Det er altså mange muligheter til å finjustere opplevelsen din. Problemet er at det kan føles litt som juksekoder og forvrenge vanskelighetsgraden som spillet helt klart er ment å ha. Som sagt spilte jeg stort sett alene i denne betaversjonen, men V Rising er fra grunnen av designet for å spilles sammen med andre, både som venner og fiender, og jeg kan lett forestille meg at det er gøy - og litt enklere - å bygge slott og beseire fiender hvis du har noen venner med deg. Valgmulighetene for hvordan du kan bygge er ganske store. Stilen er selvfølgelig den klassiske gotiske skrekkstilen, men du kan bygge slottet ditt i flere etasjer, dekorere det, og du kan forføre landsbyboerne og gjøre dem til dine tjenere. Mulighetene er uendelige, og hvis du får med deg en venn eller to, er det duket for en flott opplevelse - hvis dere alle er bevæpnet med litt tålmodighet.

Til slutt er det verdt å nevne - med tanke på at jeg ikke har testet hvordan de store flerspillerserverne kjører - at spillet er i utmerket teknisk stand. Jeg spilte det på Steam Deck med de høyeste grafikkinnstillingene og 45 bilder i sekundet, og til tross for mange små, litt kronglete menyer er spillet godt tilpasset enheten.

Jeg kan lett anbefale V Rising. Det er gjennomgående godt konstruert og designet, men man må gå inn i det med en visshet om hva spillet er og ikke er. Selv om kampene er morsomme, er de ikke morsomme nok til at du ikke kjeder deg ihjel hvis du ikke er interessert i å bygge og styre slottet ditt. Men hvis du vil ha et action-RPG ala Diablo, der du kan bli den mørke overherren og bygge ditt eget kongerike, er V Rising det mest åpenbare alternativet.