Civil War

En forferdelig borgerkrig har revet USA fra hverandre. Detaljene er uklare, annet enn at den uventede alliansen mellom California og Texas har erklært krig mot Washington D.C., men én ting er klart for krigsfotografen Lee Smith: Hun vil ha svar fra USAs kontroversielle president (Nick Offerman), en maktsyk mann som har låst seg inne i Det hvite hus og ført til USAs blodige situasjon. Smith (Kirsten Dunst) får selskap av journalisten Joel (Narcos stjernen Wagner Moura), veteranjournalisten Sammy (Stephen McKinley Henderson) og nykommeren Jessie (Cailee Spaeny), en ung amatørfotograf som er lei av å trille tommeltotter i trygge Missouri og bestemmer seg for å følge i idolet Smiths fotspor.

Civil War er som en moderne Apocalypse Now; et mørkt og betimelig blikk på krigens meningsløshet og elendighet. De politiske årsakene og konsekvensene er uviktige når vi følger journalistene til Washingtons døende hjerte, for den kunne ha blitt utløst av hvilken som helst grunn. Garland unngår her å ta parti eller å gi publikum svar på tiltale, noe som skaper en ekstremt usikker og utrygg atmosfære gjennom hele filmen. Garlands arbeid er nesten dokumentarisk når han utforsker den kontinuerlige volden som spiser opp hver delstat, og det er skremmende vakkert hvordan karakterenes svart-hvitt-fotografier blinker gjennom de intense actionsekvensene for å skjære gjennom adrenalinet.

Dunst er briljant som en krigsherjet fotograf som fanger minnet om alle ofrene og all elendigheten hun noensinne har dokumentert med kameralinsen sin. Dunst føles utrolig ekte og troverdig som en tilskuer som stort sett bare står i bakgrunnen for å dokumentere helvete, men som også føler hver eneste lille redsel skyte gjennom seg som kuler - uansett hvor mye hun holder hodet nede. Det er imidlertid Spaeny som blir filmens virkelige stjerne, som kaster seg ut i en situasjon som verken hun eller tilskueren egentlig forstår. Det eneste vi forstår gjennom henne, er at det må finnes en slags logikk bak råskapen og brutaliteten, men det gjør det selvsagt aldri.

Kirsten Dunst er glimrende som en krigsherjet fotograf som begynner å lure på sin rolle som tilskuer i et politisk belastet landskap.

Når man kommer til Washington D.C. i filmens eksplosive finale, etterlater filmen tilskueren med en ødeleggende tomhetsfølelse, noe som er både på godt og vondt. Det er ikke mye som forandrer eller utvikler seg i løpet av historien, som stort sett tilbyr seeren den ene dystopiske visjonen etter den andre, og for seeren som hadde forventet litt mer politisk bitt, kan filmen føles litt skuffende. På den annen side fungerer den kjølig distanserte fortellerstilen, der Garland, i likhet med journalistene, ikke vrir og vrenger på betydningen av Civil War. Som et fotografi sier et bilde mer enn tusen ord, og Garland lykkes her. Dialogen holder imidlertid ikke helt mål. Den er ofte klønete og slapp når det gjelder å dumpe utlegninger om verdenssituasjonen, noe som ofte blir uinteressant i lengden. Filmen er på sitt beste når den er stille, kald og fokusert på freden mellom de øredøvende skuddene.

Dunsts rollefigur uttrykker håp om at bildene hennes skal være en slags advarsel til offentligheten, et fremtidsvindu inn i en lidelse som kan unngås hvis vi bare stopper opp og løser problemene før de kommer ut av kontroll. Det samme kan sies om Civil War generelt, der Garlands forfriskende apolitiske holdning fremkaller et fotografi av et moderne samfunn som kan kollapse når som helst. Med tanke på hva som skjer i verden akkurat nå, er det ofte skremmende å se tristheten i et alternativt Amerika - spesielt i den polariserte tilstanden vi befinner oss i nå. Det hjelper også at lyd og bilde er hårreisende bombastisk og realistisk, slik at publikum virkelig blir minnet om at man ikke kan holde seg for ørene og lukke øynene samtidig.

Civil War er med andre ord en effektiv antikrigsfilm som klarer å være både stemningsfull, dystopisk og brutal i sin dokumentariske stil. Det er en veldreid krigsthriller om journalistens enorme ansvar i et uansvarlig landskap som, i likhet med hovedpersonen, vil feste seg i hukommelsen. Den minner ofte om Children of Men i sin ambisjon, sitt budskap og sine svært minneverdige musikkvalg, og det ville være direkte tragisk om dette virkelig er Alex Garlands siste film. Han kan i det minste være glad for at han avsluttet karrieren med flagget til topps - et flagg bestående av krutt, blod og kulehull.