Candy Cane Lane

Jeg er en stor fan av julefilmer, men det endrer ikke det faktum at jeg også ser dem for det de er. Generelt sett virker det som om produksjonsselskapene slapper av og lar kvaliteten falle til side, så lenge filmen har festlige og lystige elementer. Prime Videos Candy Cane Lane er en av de største synderne i så måte. For selv om Eddie Murphys navn er knyttet til denne filmen, er hans tilstedeværelse, talent og komiske evner ikke i stand til å redde denne filmen fra å være en generisk julefilm som vi har sett utallige ganger før.

Handlingen i Candy Cane Lane dreier seg om Murphys Chris, en ektemann og far som hver jul befinner seg i en knivskarp kamp med naboene om å vinne den årlige prisen for best pyntede hus. Mens dette tidligere bare var en fjollete, sosial begivenhet i nabolaget, har arrangementet i år fått sponsorer og TV-dekning, og vinneren har også fått en saftig premie på 100 000 dollar. Dette har ført til at naboene har økt innsatsen og lokket Chris til en popup-julebutikk, der han møter den rampete nissen Pepper, som lurer Chris til å gi fra seg friheten i bytte mot en prisvinnende dekorasjonsliste. For å redde seg selv må Chris og familien overvinne de 12 juledagene, som på magisk vis har fått liv, i et forsøk på å aktivere frigjøringsklausulen i Peppers kontrakt før tiden løper ut.

Filmens premiss har potensial. Det er ikke akkurat en nyskapende eller unik julefilm, men den har elementer som gjør at den skiller seg ut. Hovedproblemet er at denne filmen føles ganske hul i narrativ forstand. Til tross for at Chris og familien hans er under tidspress, er det ingen reell følelse av at det haster før i de siste øyeblikkene. I tillegg kommer det faktum at fortellingen mangler eleganse i sin tilnærming til karakterutviklingen. Tilfeldigheter er en stor drivkraft i Candy Cane Lane, noe som ofte tar alvoret ut av viktige øyeblikk fordi det ikke finnes noen forklaring på dem i det hele tatt. Om noe utgjør hele ideen om et julemirakel ca. 90 % av denne filmens plottpanser.

Apropos karakterene: Candy Cane Lane sliter virkelig med å få noen andre karakterer enn Chris til å føles interessante. Familiemedlemmene fremstår aldri som dype og gjennomtenkte skikkelser, og Pepper virker rett og slett som en versjon av Grinchen, som bare er rampete for å være rampete. Jeg vil gå så langt som å si at de levende porselensfigurene er noen av de mest interessante karakterene i hele filmen, og det sier vel egentlig alt.

Til tross for at hele handlingen i Candy Cane Lane er ganske fjollete og flamboyant, ønsker filmen å være så jordnær som mulig. Det skjer egentlig aldri noe som overrasker eller imponerer. Filmen fortsetter bare i et jevnt og sikkert tempo, noe som gjør at den føles litt flat og forutsigbar. Med tanke på hvor mettet julefilmsjangeren har blitt, bør filmer være mer enn bare enkle, men Candy Cane Lane ser ikke ut til å ha noen intensjon om å gjøre det.

Men det jeg vil si, er at Candy Cane Lane er lett å se. For alle som er på utkikk etter en ny julefilm, kanskje noe som kan erstatte A Christmas Carol eller Klaus på julekvelden for femtende år på rad, er dette en ideell film å sette på mens du slapper av med familien og koser deg med lomper og varm sjokolade. I bunn og grunn er det samme opplegg som i stort sett alle julefilmer som noensinne er laget.