Bakery Simulator

Det er to typer mennesker som vil elske Bakery Simulator, de som ikke kan få nok av detaljstyring og de som drømmer om å åpne sitt eget bakeri. Jeg er ingen av delene, men det betyr ikke at jeg ikke kunne ha det veldig gøy i Bakery Simulator. I hvert fall i begynnelsen, før det ble mer eller mindre selvspillende. Det starter, akkurat som alle andre simulatorer, med en tutorial der jeg lærer det grunnleggende om kjøkkenet der jeg skal holde til i fremtiden. Det er her jeg som min egen mesterkokk skal hente bestillingene mine, gå gjennom dagens oppskrifter og selvfølgelig kna masse deig. Jeg kontrollerer alt. Bortsett fra oppvasken, heldigvis. Kjøkkenet nullstilles hver morgen. Men fra bestillingen kommer inn til bakverkene leveres til kunden, er jeg ene og alene ansvarlig for kvaliteten i dette bakeriet. Det er mitt ansvar å sørge for at misfornøyde kunder ikke anmelder meg på Yelp og TripAdvisor.

Men problemene begynner med en gang. Kontrollerne er ikke optimale for denne typen spill. Som med de fleste andre simulatorer er nok mus og tastatur å foretrekke her. Spesielt når stresset med en veldig stram tidsramme gradvis begynner å gjøre seg gjeldende. Jeg banner høyt på fransk, Sacrebleu! når jeg ikke klarer å skjære deigen i nøyaktig like store deler. Merde! når brødene brenner seg når ovnsdøren ikke kan åpnes i tide. Noen av uhellene mine kan selvfølgelig tilskrives mine egne dårlige koordinasjonsevner, men de fleste skyldes faktisk spillmekanikk. Noe som også blir veldig tydelig etter hvert som jeg lykkes bedre og kan oppgradere kjøkkenutstyret mitt. Jo mer automatiserte de er, desto mindre problemer får jeg når jeg slipper å vri på små knotter og time koketiden med et knappetrykk i nøyaktig riktig øyeblikk. For Bakery Simulator er ikke bare ekstremt detaljert, det er også presisjonsbasert til det absurde.

På en måte applauderer jeg dette, for det gjør spillet mer realistisk. Det er som å stå der og bake på ordentlig, spesielt siden alle bakervarene jeg lager, er basert på ekte oppskrifter. På den annen side er det som å ha en annen jobb. Å logge av etter en lang dag med prosjektledelse og stramme tidsfrister for å gjøre det samme igjen, ofte enda mer stressende enn i den virkelige jobben, er rett og slett ikke gøy, og bare det å prøve å sette seg inn i alle spillsegmentene tar tid. Bakery Simulator er ikke noe man bare plukker opp og spiller for moro skyld. Det er blodig alvor, fra start til slutt. Livssimulatorenes Dark Souls. Jeg må studere alternativene mine nøye, veie fordeler og ulemper opp mot hverandre og lære av feilene mine. Hvis jeg mislykkes, er konsekvensene enorme. Det er ikke permakulturdøden, men den minste kvalitetsbrist kan gå ut over omdømmet mitt, og ved gjentatte tabber må jeg rett og slett ta ned skiltet for godt. Riktignok kan jeg rette opp feil og til og med kaste bakverk jeg ikke er fornøyd med i søpla, men klokken tikker hele tiden, og stresset er konstant til stede. Samtidig kan jeg ikke risikere å levere noe halvferdig til kundene, for da blir de gale, så det er en konstant balansegang mellom perfeksjon og tidsstyring.

Det er også viktig å understreke at ting kan gå galt i alle deler av prosessen. Alt fra å velge og dosere de riktige ingrediensene til å blande dem til riktig konsistens. Deretter skal de skjæres i riktig størrelse, formes og settes i ovnen for å tas ut til riktig tid. Når alt er klart, skal de leveres, og her blir spillet plutselig til Grand Theft Auto. Nei, egentlig ikke. Så actionfylt blir det aldri, men tenk på overraskelsen min da det viste seg at jeg måtte kjøre bilen selv i en bakesimulator. Her trodde jeg at det bare var å sette fra seg varene ved døren og at noen skulle hente esken, men det er full fart gjennom mørke gater til jeg når riktig destinasjon på kartet. En snarvei gjennom parken, å kjøre på rødt lys et par ganger og å dytte en stakkar av veien er alle legitime måter å komme raskere frem på og dermed få en høyere karakter. Selv her var styringen forferdelig, det bør legges til.

Grafikken er ikke noe å skrive hjem om. Den er ok, verken mer eller mindre, men for denne typen spill er den omtrent som forventet. Ting ser ut som de skal. En øse er en øse, og en nybakt bolle ser ut som en nybakt bolle, minus det beste selvfølgelig, lukten. Spillsegmentet der du kjører bil, derimot. Det trengte definitivt litt mer tid i ovnen, for vi snakker virkelig om halvbakt. Det finnes spill til Playstation 2 som ser bedre ut. Heldigvis kan jeg oppgradere til automatisk levering senere i spillet, slik at jeg slipper å sette meg inn i den polygonale bilen igjen, men inntil da er det et okulært mareritt. Legg til den elendige styringen, så har du oppskriften på en katastrofe. Musikken er verre enn heismusikken i et hvilket som helst kjøpesenter. En forferdelig monoton plinking som undertegnede umiddelbart erstattet med en spilleliste på Spotify. Degevall liker å kna amerikansk radiorock, så det ble AOR-basert med mye Michael Bolton, Journey, Toto og Night Ranger. Marginalt bedre, men at man i det hele tatt skal være nødt til å endre spillmusikken for ikke å bli gal i prosessen er selvsagt en undervurdering uansett hvordan man ser på det.

Jo lenger inn i spillet jeg kommer, jo mer moderne blir kjøkkenet mitt, men oppskriftene mine blir også mer komplekse. Avanserte bakverk genererer mer penger, men tar også lengre tid å lage, så det er alltid en balansegang. Risiko og belønning. Hva gjør jeg når en ingrediens går tom? Skal jeg bestille og vente på levering eller betale ekstra for ekspresslevering? Slike raske avgjørelser må jeg ta hele tiden, og etter åtte timer med hektisk bakst kan jeg endelig legge fra meg forkleet, puste ut og se frem til en lang ferie langt borte fra brente croissanter og skjeve kringler.