The Marvels

Marvel Cinematic Universe er inne i sin første virkelige krise, og for å være ærlig har den alltid ligget og luret der ute i horisonten. At det skjedde mye raskere enn forventet på grunn av Marvel og kanskje spesielt Disneys opptrapping av innholdsproduksjonen via serier på Disney+, er ikke så nøye. Man kan ikke pumpe sammenhengende, narrativt sammenhengende superheltfortellinger inn i kinosalen om og om igjen uten at det etter hvert oppstår en mental utmattelse.

Synkende kinosalg, middelmådige anmeldelser fra et tidligere langt mer entusiastisk publikum og en stadig mer apatisk global fanbase - hva skal man gjøre med det? Vel, det er spørsmålet, et spørsmål Marvel ser ut til å svare på ved å utforske ulike løsninger, alternative oppsett og til og med omorganisere masterplanen.

Men det er ikke åpenbart i The Marvels, en film som kommer på et litt dårlig tidspunkt, ettersom den selv har vært forfulgt av dyre omopptak, et altoppslukende budsjett på nesten 250 millioner dollar (sier noen) og en regissør som angivelig byttet prosjekt med måneder igjen av postproduksjonen. Det hele er litt uheldig.

Så påvirker dette The Marvels, som teknisk sett er en slags Captain Marvel 2, men som også fungerer som en team-up-film for Ms. Marvel, Monica Rambeau (fra WandaVision) og Brie Larsons superheltinne?

Ja, er det korte svaret. The Marvels er kanskje MCUs mest tonalt forvirrede og usammenhengende film til nå, og fungerer verken som en fortsettelse av de tre superheltinnenes respektive historier, som et MCU-kapittel (foruten den kanskje mest skjellsettende post-credits-scenen noensinne) eller som en frittstående kosmisk actionpseudokomedie.

Danvers bringes ut av sin ensomme posisjon som rompolitimann ved å befinne seg i den merkelige situasjonen at hun fysisk bytter plass med Monica Rambeau (kjent fra WandaVision) og Kamala Khan alias Miss Marvel hver gang hun bruker de lysbaserte kreftene sine. Kree-folket er nemlig på ferde igjen, denne gangen ledet av Supremor Dar-Benn, som låser opp en art ormehull som destabiliserer hele galaksen. Det er slik The Marvels blir til, og i løpet av den relativt korte spilletiden på 1 time og 45 minutter er det plass til mange påtvungne vitser, ujevn action og merkelige sekvenser som føles mer konstruerte enn organiske.

The Marvels er en travel film. Det er ikke det at det er direkte dårlig for en storfilm å være under to timer, men den må designes for det, i stedet for å klippes eller skjæres i stykker. Relasjoner klarer ikke å utvikle seg organisk, filmen er litt for lett på oppslukende action som virker som klønete avbrekk mellom de resterende kulissene, og filmen klarer aldri helt å fungere som et comeback for spesielt Captain Marvel -karakteren.

Det er synd, for The Marvels har faktisk noen ganske gode ideer her og der. De tre hovedkarakterene som bytter plass gir noen komiske øyeblikk her og der, Kamala Khans familie, som har overraskende mye tid på skjermen, leverer hver eneste gang, og det er små oppfinnsomme sekvenser som, om ikke annet, prøver å dytte den vanlige superheltformelen i en annen retning enn vanlig. Men det er rett og slett ikke nok, og for hver effektive replikkveksling er det alt for mye som enten forblir usagt, underutviklet eller upassende nervøst.

Mer kritisk er det kanskje at ingen av de tre hovedkarakterene får noe solid materiale å jobbe med. Larson er til tider overraskende lavmælt og direkte uoppfinnsom, og virker ikke spesielt investert i rollen, selv når scenen flyter og det er på tide å levere en emosjonell mavepuster. Hun er en glimrende skuespillerinne, men her er hun ikke med. Selv fantastiske Iman Vellani er like sjarmerende som alltid i rollen som Ms. Marvel, men blir gradvis redusert til en parodi på seg selv etter hvert som det blir stadig tydeligere at manusforfatterne har fanget henne i den desperate fangirl-rollen. Rambeau har noen av de beste øyeblikkene, men kort spilletid og begrenset sceneplass til å utfolde komplekse motivasjoner og bakgrunnshistorier gjør at det hele faller ganske flatt.

Skurken Dar-Benn, spilt av Zawe Ashton, er verst. Hun er en slags utvannet Ronan the Accuser fra Guardians of the Galaxy, og selv om målet med den hatefulle beleiringen av resten av galaksen er forståelig, er hun intet mindre enn en ren one-liner.

Kombiner det med forglemmelig musikk, ujevn CG-animasjon og en fullstendig forvirret tone som svinger vilt mellom ytterpunkter som ikke ser ut til å tjene noen reell helhet eller konkret identitet, og du har en merkelig anonym omgang som ikke akkurat trekker Marvel opp av dyndet de befinner seg i for øyeblikket. Etter Shang-Chi and the Legend of the Ten Rings var jeg grunnleggende overbevist om at en vellykket og kreativt utfordrende MCU kunne eksistere etter Endgame, men The Marvels er nok et tegn på at den nåværende økonomiske og kreative krisen er, som det heter, "a beast of their own making".