Asteroid City

Når du går inn i kinosalen for å se en Wes Anderson-film vet du hva du får. Til tross for at de forferdelige AI-genererte filmene i "Wes Andersons stil" er store forenklinger, inneholder de et snev av sannhet i det faktum at Andersons filmer er kjent for å skille seg ut blant de fleste filmer du ser i dag. Selv blant andre regissører som er kjent for sine distinkte stiler, er Andersons kinematografi, fargebruk og utrolig finurlige dialog så integrert og unik at filmene hans på ingen måte ville vært det samme uten dem.

Asteroid City Anderson har alt det ovennevnte og mer til, og sender oss til tittelbyen akkurat i tide til å se resultatene av den mest ekstreme vitenskapsmessen i hele Amerika, etter alt å dømme. En dødsstråle, en jetpack og flere utrolige innretninger har alle blitt skapt av barn i begynnelsen og midten av tenårene på 1950-tallet. Likevel fokuserer Asteroid City på så mye mer enn bare denne ene hendelsen. Dette er grunnen til at karakterene våre føres sammen, men det som binder dem sammen i løpet av filmen, er mer enn det. Sorg, kjærlighet og selvfølgelig UFO-en som ankommer tidlig i filmen, er alle med på å forme dette merkelige og underlige fellesskapet som er skapt mer av omstendigheter enn noe annet.

Selv om det kanskje ikke var noen av de største rollene som ble besatt under innspillingen av Asteroid City, er hovedrollene besatt av Jason Schwartzman og Scarlett Johansson, som begge gjør fantastiske prestasjoner. Spesielt Schwartzman fengsler på en måte jeg ikke har sett tidligere fra skuespilleren, og gir filmen en sentral figur som er både fjern og lesbar, en karakter som til tider kan forvirre, men som likevel forblir ekstremt ekte og ofte sympatisk. Som vanlig utnytter Anderson sine mange medvirkende på en utmerket måte, med mange fremtredende bifigurer som alle fungerer utrolig godt sammen. Man sitter igjen med et ønske om å se mer av hver av dem i stedet for å føle at Asteroid City blir overbefolket. Steve Carrells motellbestyrer var en personlig favoritt.

Andersons bruk av farger i Asteroid City gir den falske miniatyrbyen en levende og livlig atmosfære som står i vakker kontrast til det ellers tørre ørkenlandskapet. Alt fra karakterenes klær til scenografien tar deg med til en mye lysere og mer håpefull verden enn vår egen. Asteroid City er for det meste en lett film, selv med en del tyngre stoff å forholde seg til, som for eksempel Schwartzmans karakters kones død, noe han unngår å fortelle barna sine om, nesten som om han heller ikke ønsker å informere publikum for å gi dem en ellers munter tur gjennom ørkenen. Andersons karakteristiske komikk skinner klart i Asteroid City, og fikk en fullsatt sal til å le hvert eneste minutt.

Hvis du ønsker å gå inn på Asteroid City helt i blinde, vil jeg anbefale at du avslutter lesningen av denne anmeldelsen her. Du skal vite at Asteroid City er noe av det beste Anderson har gjort, og viser at regissøren tar på seg nye og dristige utfordringer samtidig som han holder en gjennomgående høy kvalitet. For å kunne diskutere filmen i sin helhet, må det imidlertid inkluderes noen spoilere i denne anmeldelsen. Du har blitt advart.

Asteroid City Den første filmen er ikke det jeg forventet på forhånd. Som du vil se i løpet av det første minuttet, er det faktisk historien om et teaterstykke som heter Asteroid City, som vi ser i sin helhet med et sporadisk bytte til svart-hvitt der vi får vite mer om bakgrunnen for stykket, dets skapere og skuespillerne som spiller karakterene vi ser på skjermen. Til å begynne med var dette litt forvirrende, men det passet utmerket inn i historien Asteroid City, som egentlig ikke handler om byen, vitenskapsmessen eller romvesenet. Ved å hoppe bort fra vår fargesprakende verden med jevne mellomrom kan Anderson bedre ta tak i de større temaene han ønsker å behandle, og det med stor effekt. Spesielt i en scene mot slutten av filmen forlater Schwartzmans rollefigur stykket for å finne ut hva som er meningen med hans rollefigur og Asteroid City som helhet. Jeg skal ikke røpe utfallet, men for meg var den scenen alene verdt billettprisen.

Asteroid City Den får deg til å forlate kinosalen med flere spørsmål enn du hadde da du kom inn. Det er en film som er verdt å snakke om, når så mange filmer forlater minnene våre i det øyeblikket vi forlater setet. Jeg hadde noen problemer med tempoet, ettersom vi på grunn av teaterformatet har et introkort for hver gruppe nye scener, noe som ødelegger opplevelsen noe og gjør filmens struktur for det meste ganske forutsigbar. Men alt i alt viser Asteroid City at Wes Anderson kan fortsette å ta store sprang fremover, selv om det ikke er hans beste verk noensinne.