BlackBerry

Hvem husker BlackBerry i dag? Vi har alle gått videre, tatt andre valg i livet og latt den en gang så populære telefonen gå totalt i glemmeboken. Derfor er det litt underlig at Matt Johnson valgte den kanadiske telefonprodusenten til sin film, som følger samme tema som Air og Tetris - fartsfylte skildringer av merkevarer som har holdt til i kjelleren, men som nå har flyttet helt opp til presidentsuiten. Uerfarne innovatører som har beveget seg fra tegnebrettet til en fast stol i styrerommet, og det er lett å forstå hvorfor, for det er en interessant historie som ligger bak. Nå skal det sies at sannheten, akkurat som i de nevnte filmene, har blitt vridd litt på for å oppnå en dramatisk effekt, men til tross for det treffer BlackBerry blink med en underholdende, lettbeint satire, alltid med et glimt i øyet.

Og som så mange ganger før, når det gjelder denne typen filmer om materiell suksess, starter det med en som klekker ut en briljant idé, men mangler midler til å sette den ut i livet. Man må ut og jakte på nye ressurser av et eller annet slag. Kanskje personell, kanskje penger, vanligvis begge deler. Mike Lazaridis og Doug Fregin, spilt av Jay Baruchel og Matt Johnson, har jobbet med en ny type kommunikasjonsapparat, et apparat man både kan ringe og sende elektroniske brev med, en PocketLink, og snart er produktnavnet BlackBerry på alles lepper, men veien dit er kronglete og grøftene mange, og livet vil ofte banke på døren og spørre om det ikke er på tide å gi opp drømmene nå.

Problemet med disse to herrene er at de er overambitiøse når det gjelder alt som har med teknologi å gjøre, men når det gjelder salgspitching, er det nærmest en katastrofe. Hvis du slår opp "sosialt inkompetent" i en ordbok, får du et godt bilde av Mike og Doug. Konfliktsky og innadvendte til det absurde. De er rett og slett en broket gjeng med teknologi- og hockeynerder som hadde det gøy på jobben og tilfeldigvis fant løsningen på et problem som mange allerede har forsøkt å løse, uten å lykkes. Men de er ikke forretningsmenn, og de kan heller ikke kle seg som det. I dag er det ikke fullt så viktig, ettersom velstående bedriftsledere som Elon Musk, Jeff Bezos og Tim Cook kan møte opp i joggesko, jeans og rullekrage, men den gang var det ikke relevant å møte interessenter i stringtruse og sandaler, spesielt ikke hvis man jobbet i teknologibransjen. En selger som dukket opp hos IBM i noe annet enn mørk dress og slips, fikk umiddelbart beskjed om hvor døren befant seg.

En tidlig fiasko blir imidlertid etter hvert vendepunktet. Da Jim Balsillie (Glenn Howerton) får sparken av sin tidligere arbeidsgiver, en tidligere potensiell kjøper av PocketLink, må han dele CEO-stillingen med Mike Lazaridis. Jim er også en vanskelig mann, med spesielt kort lunte, men han vet hvordan man selger gadgets og hvordan man skjeller ut folk for notater. Like flink som han er til å selge, like dårlig er han til å forstå produktet han skal selge, men sammen med Mike utgjør de et slags dyktig lederteam som kan utfylle hverandre på en merkelig måte. De klarer i alle fall å selge BlackBerry, som telefonen nå heter, til Verizon i en avgjørende avtale, men som så ofte før i denne typen avtaler, mislykkes de med å forvalte avtalen. Riktignok vokser selskapet som bare det, men det blir snart klart at det er et eneste stort luftslott som er klart til å sprenges. Absurde lønninger, brutte løfter og mildt sagt uetisk praksis i kulissene. Samtidig ønsker deres største konkurrent på den tiden, PalmPilot, å kjøpe selskapet, og det beste hadde vært å takke ja, men nå har Jims hybris tatt overhånd.

I stedet gikk de fra over 40 % markedsandel til 0 på mindre enn seks år. Og det er her filmen BlackBerry skiller seg fra sine medløpere, at de var på toppen, men falt tidlig. Selv om de faktisk hadde en amerikansk president som sin uoffisielle posterboy. Barack Obama som etter mye om og men klarte å få sin BlackBerry inn i Det hvite hus, til tross for forbud fra Secret Service. Men vi lever i en verden der det alltid kommer noe bedre rundt neste hjørne, og hvis du ikke henger med, blir du til slutt irrelevant, blekner og dør. Nogenes suksess er alltid andres fiasko, og det var det som skjedde med BlackBerry til slutt. Verden snurret videre, men de sto håpløst stille, og da hjelper det ikke at de en gang introduserte QWERTY for en undrende menneskehet. Ikke når Apple sto i det andre ringhjørnet og forberedte seg på knockout med sin revolusjonerende iPhone med berøringsskjerm. Kampen hadde ikke engang begynt før den var over.

I bunn og grunn har filmen mange likhetstrekk med David Finchers The Social Network, men uten dybden og svartsvartheten. I stedet er BlackBerry en tvers igjennom underholdende og varm rulle der nerdehumoren er både treffsikker og presis, men det er ikke bare lekent, for det er også mye menneskelig varme. Selv om det er på grensen til absurde karikaturer av mennesker, er det lett å føle med dem når handlingene deres får konsekvenser. Det er en risikofri film som på ingen måte utfordrer sjangeren, men noen ganger er det fint at det kan være slik også. At man tar den enkle utveien når den byr seg og ikke kompliserer det så forbannet mye. Et par gode karakterer, en sterk historie, litt hjerte og et magisk soundtrack med Joy Division, The Strokes og The White Stripes. Det er godt nok.